De første kinoene i Finland ble åpnet 1904, landets første dokumentarfilmer ble produsert samme år, og en beskjeden spillefilmproduksjon kom i gang fra 1907. Et fremtredende navn i stumfilmtiden var Erkki Karu, som både var leder for produksjonsselskapet Suomi-Filmi i 1920-årene og som regisserte en rekke komedier, bl.a. Når far har tannpine (1923), en harselas over forbudstidens alkoholpolitikk. Finsk film hadde en blomstringstid i 1940- og 1950-årene; ledende regissører var Erik Blomberg med bl.a. Den vita renen (1952), og Edvin Laine, aktiv som filmskaper fra 1943 og mest kjent for sine filmatiseringer av flere av Väinö Linnas romaner, først og fremst Ukjent soldat (1955).
Jörn Donner har siden slutten av 1960-årene vært et ledende navn i finsk film, dels som produsent med eget produksjonsselskap, dels som regissør både med dokumentarfilmer som Perkele! Bilder från Finland (1971) og spillefilmer som Kvinnobilder (1970) og Dirty Story (1984). Risto Jarva laget kvalitetsfilmer i 1960- og 1970-årene, bl.a. En arbeiders dagbok (1969). Av de regissører som debuterte i 1970-årene, er Rauni Mollberg blant de fremste, hans viktigste filmer er Jorden är en syndfull sång (1973) og en nyinnspilling av Ukjent soldat (1985), som gir en annen tolkning av romanen enn Laines klassiker.
Finsk film fikk et oppsving i 1980-årene, med brødrene Aki og Mika Kaurismäki i spissen for en usentimental hverdagsrealisme. Mika regisserte bl.a. Klanen (1983) og Rosso (1985), men det var Aki som etter hvert mottok den største hyllesten, med filmer som Ariel (1988), La Vie de bohème (1992) og Mannen uten minne (2002). Filmene brakte skuespillerne Kati Outinen og Matti Pellonpää inn i det internasjonale rampelyset. Her bør også nevnes regissørparet Pirjo Honkasalo og Pekka Lehto med Ildhodet (1980) og Da Capo (1985), Elja-Elina Bergholm med Angelas krig (1984), og Veikko Aaltonen med Den fortapte sønn (1992). Renny Harlin er virksom i amerikansk film.
Finlands filmproduksjon var på sitt høyeste i 1950-årene, med 15–25 filmer produsert årlig. Produksjonen sank i løpet av 1960- og 1970-årene til et lavmål på to filmer i 1974, men har siden økt igjen. I 1969 ble Finlands Filmstiftelse opprettet, et organ som bl.a. skal stimulere finsk filmproduksjon og -eksport.
