Verdensbilde, populær betegnelse for menneskenes samlede forestilling om verdensaltet, vår klodes og menneskehetens rolle innenfor og i forhold til det.
Karakteristisk for utviklingen av det astronomiske verdensbilde har vært de stadig vikende horisonter, de stadige sprengninger av gamle grenser for tid og rom. Hos det primitive mennesket hersket det antroposentriske syn med observatøren som det sentrale punkt. Rundt ham er en flat jord, og over ham hvelver seg en kuppel besatt med lysende prikker: fiksstjerner. De står opp og går ned og går med årstidene mot vest.
Slike forestillinger finnes det også trekk av hos de eldste kulturfolk, f.eks. hos babylonerne og egypterne; men de ofret ikke problemet noen særlig interesse. Deres astronomiske virksomhet bestod vesentlig i å utføre nøyaktige observasjoner av himmellegemene; registrere deres posisjon og bevegelse uten synderlige forsøk på å fortolke resultatene.
Det geosentriske verdensbilde
Det var først antikkens greske filosofer og naturvitenskapsmenn som prøvde å forstå hvordan og hvorfor de forskjellige himmelfenomenene oppstår. Deres syn var geosentrisk: den stasjonære jordkulen er det dominerende trekk. For å forklare himmellegemenes gang lot Evdoxos (409–356 f.Kr.) dem føres rundt Jorden av konsentriske sfærer, som hver roterte med sin konstante hastighet. For å fremstille fiksstjernenes bevegelse trengtes bare én, men for å beskrive planetenes mer kompliserte baner, måtte han etter hvert innføre nye sfærer, som de førstes poler var festet til. Evdoxos tenkte seg sfærene som geometriske konstruksjoner uten fysikalsk realitet. Aristoteles (384–322 f.Kr.) derimot forestilte seg dem som materielle krystallsfærer, og pga. hans store autoritet holdt denne forestillingen om krystallhimler seg langt inn på 1500-tallet.
Det heliosentriske verdensbilde
Det geosentriske verdensbilde eller det ptolemeiske verdenssystem, som det også kalles etter en av oldtidens største astronomer Ptolemaios (ca. 140 e.Kr), ble av Nicolaus Copernicus (1473–1543) erstattet av det heliosentriske verdensbilde, også kalt det kopernikanske verdenssystem hvor Solen er senteret som planetene, omgitt av sine måner, sirkler omkring. Vår jord fant sin naturlige plass i systemet, redusert til en liten planet blant flere. Copernicus' tanker var for øvrig ikke nye. De var bl.a. hevdet allerede av grekeren Aristarkhos (310–230 f.Kr.), men uten å finne noen forståelse.
Copernicus fjernet alle krystallsfærer, unntatt den aller ytterste. Også for ham og hans samtid var det materielle univers begrenset av fiksstjernesfæren. Men etter hvert ble det klart at også den var en fiksjon, noe særlig undersøkelser utført av Isaac Newton (1642–1727) bekreftet. Det ble klart at verdensrommet strakte seg uhyre langt utover i alle retninger. Vår sol var omgitt av utallige stjerner, soler, i varierende avstand.
I 1750 forklarte naturfilosofen Thomas Wright (1711–86) Melkeveiens lysbånd over himmelen ved at Solen stod i sentrum av et skiveformet system av stjerner. Dette ble bekreftet av William Herschel (1738–1822, stellarastronomiens far), da han på slutten på 1700-tallet ved hjelp av stjernetellinger forsøkte å bestemme systemets struktur. Oppfatningen holdt seg helt frem til 1917, da Harlow Shapley (1885–1972) ut fra fordelingen av de kuleformede stjernehopene som danner stjernesystemets skjelett, viste at Solen på ingen måte er sentralkloden, men at den tvertimot befinner seg i systemets utkant. Ingenting særpreger Solen; den er en vanlig gjennomsnittsstjerne, én av milliarder.
På himmelen observerer man lyse flekker, fra gammel tid av kalt tåker, og allerede på 1700-tallet var det filosofer (Swedenborg, Kant, Wright m.fl.) som hevdet at disse ikke tilhørte vårt stjernesystem, Melkeveisystemet, men at de var fjerne øy-universer. Det fantes ikke ett veldig stjernesystem, men mange.
Astronomene kunne lenge verken benekte eller bekrefte dette. Man kom riktignok etter hvert frem til at enkelte av tåkene befant seg i relativt beskjeden avstand og tilhørte Melkeveisystemet, men de eiendommelige spiralformede dannelsene (som syntes å unngå Melkeveien og derfor fikk navnet ekstragalaktiske tåker) var og ble et mysterium. Det endelige svar ble først gitt av Edwin Hubble (1889–1953) i 1924, da han kunne bevise at avstanden til en av de nærmeste, Andromedagalaksen, er langt større enn Melkeveisystemets dimensjoner.
De ekstragalaktiske tåkene, eller galaksene som de nå kalles, er selvstendige stjernesystemer. Også Melkeveisystemet ble redusert til å være ett blant mange. Men fremdeles syntes det å stå i en særstilling: det var det største av alle systemer. I 1950 ble den kosmiske avstandsskalaen revidert av Walter Baade (1893–1960).
Galaksene er langt fjernere, og derfor langt større enn man tidligere trodde. Man vet nå at vårt melkeveisystem er representant for de store galaksene, men langt fra den største.
Dagens verdensbilde
Med nåtidens store teleskoper kan man «se» milliarder av lysår ut i verdensrommet, og man observerer milliarder av galakser som fjerner seg fra hverandre (universets ekspansjon), og hver galakse inneholder milliarder av soler. Hvor mange planeter som kretser omkring disse solene, vet man ikke, men alt peker mot at planetsystemer er et vanlig fenomen, ikke noen sjeldenhet. Dannelse av planeter er sannsynligvis regelen, ikke unntaket i den vanlige stjernes liv.
Likesom verdensrommets dimensjoner i menneskets verdensbilde har økt i historiens løp, er også tidsskalaen blitt utvidet. Det er langt fra jødenes verdensskapelse for mindre enn 6 tusen år siden, til den moderne oppfatning av universets alder på 15–20 milliarder år. Omkring år 1900 mente astronomene at Jorden var noen timillioner år gammel; nå regner man over fire milliarder. Se også universet.
Menneskets plass i det moderne verdensbilde
Mennesket er neppe noe enestående fenomen. Man vil kanskje aldri kunne gi noe håndgripelig bevis for at det eksisterer intelligente vesener utenfor Jorden, men mye taler for, etter det vi nå vet, at det hersker ikke bare lavtstående, men også høytstående liv utallige steder i verdensrommet. Sannsynligvis finnes det sivilisasjoner på andre planeter, i andre solsystemer, spredt gjennom hele universet. Om letingen etter slike sivilisasjoner, se SETI.
De gamle verdensbilder har imidlertid fremdeles sine forsvarere. Ennå finnes det dem som hevder at Jorden er flat som en pannekake og at amerikanske og russiske fotografier fra verdensrommet er falsknerier. Det ptolemeiske system har stadig sine tilhengere. Astronomien gir rikelig tumleplass for spekulasjoner, og en rekke originale amatørverdensbilder har i tidens løp sett dagens lys. Som eksempel kan nevnes den såkalte hulverdenslæren, hvor tilhengerne hevder at vi ikke bor på overflaten av en massiv kule, men på innsiden av en veldig kuleflate med sol, måne, planeter og stjerner svevende inne i hulrommet. I en særstilling står den såkalte verdensislæren eller Hörbigers glasialkosmogoni som ble grunnlagt i 1913. Den omfatter de fleste eksakte naturvitenskaper (spesielt astronomi, geologi og meteorologi) og mener å kunne gi forklaringen på verden i fortid, nåtid og fremtid. Den fikk så stor tilslutning at vitenskapsmenn fra forskjellige fagområder fant det nødvendig, som en motvekt mot den overhåndtagende propaganda, å imøtegå lærens hovedpunkter i en kritisk, vitenskapelig, men lett forståelig form (Weltentwicklung und Welteislehre, 1925, red. R. Henseling).
