Eldre historie (inntil 1815)
Sri Lanka har gjennom tidene vært kjent under mange navn. Inderne kalte øya Tamraparni som på gresk ble Taprobane, antagelig fordi de skaffet seg kobber (tamra) der. Tamilene snakket om «perleøya», kineserne om «landet uten sorg» og arabiske kjøpmenn om «gledens øy» (Serendib). I den aller eldste tid het øya Singhala etter et sagn om en prinsesse fra vangaenes land (Bengal, Nord-India) som fikk tvillinger med en løve (singha). Disse giftet seg og fikk sønnen Vijaya, den første konge i Sri Lanka. Singhala ble av portugiserne omformet til Ceylon, et navn som var i bruk til 1972 da landet fikk navnet Sri Lanka. I indisk overlevering var Lanka et rike i sør, der Ravana (se Ramayana) hersket. Nasjonalsymbolet er imidlertid fortsatt en løve.
Kanskje skjuler det seg i sagnet om prinsessen og løven en erindring om at singhaleserne kom fra Nord-India på 500-tallet f.Kr. De fortrengte urbefolkningen (veddaene), som trakk seg lenger og lenger inn i jungelen der de siste rester har holdt seg like til våre dager. Landets nye herskere talte et språk beslektet med sanskrit. Buddhismen ble innført på 200-tallet f.Kr., etter tradisjonen av Ashokas sønn Mahinda, og har siden vært singhalesernes religion. Mektige ruiner og rester av storslåtte vanningsanlegg vitner om den høytstående kultur i det gamle singhaleserriket. Anuradhapura, grunnlagt 380 f.Kr., var hovedstad like til 700-tallet da den ble forlatt og grodde til med jungel.
Det var tamiler fra Sør-India som hadde ødelagt Anuradhapura. Etappevis drev de singhaleserne sørover, men ble til sist slått av kong Vijayabahu som 1055 gjorde Polonnaruwa til ny hovedstad. Den nye byen lå mer sentralt på øya. Også den hadde mektige byggverk, både buddhistiske og hinduiske. Ca. 1500 fikk landet enda en ny hovedstad, Kandy, i fjellandet midt på øya, der en småkonge hadde skaffet seg makt og utvidet sitt rike.
Omtrent samtidig satte portugiserne seg fast på vestkysten med hovedsete i Colombo. Like etter kom nederlenderne, som fordrev portugiserne 1658, og først ble hilst som befriere, men snart var like tyranniske som sine forgjengere. Også andre europeiske makter forsøkte å få fotfeste på Ceylon, således Danmark, som 1617 satte seg fast i Trincomalee på østkysten. Admiral Ove Gjedde ville 1618 ha kongen av Kandy til å anerkjenne Christian 4 som overherre. Da dette mislyktes, drog han til Sør-India, der han grunnla kolonien Trankebar. Heldigere var britene, som 1796 overtok etter nederlenderne. Mot slutten av 1700-tallet hadde den siste kongen av Ceylon, Sri Wikrama, opprettet et redselsregime som ikke stod tilbake for kolonimaktenes. Dette gav britene et påskudd til å rykke inn i Kandy 1815 for å gjenopprette ro og orden. Pasifiseringen av Kandy er et av de styggeste kapitler i britisk kolonihistorie.
Ceylon under britene (1815–1948)
Da motstanden var brutt, fulgte en lang og fredelig utviklingsperiode avbrutt av enkelte uroligheter, som opprøret i Kandy 1845, da bøndene protesterte mot skattebyrden, og sammenstøt med muslimske handelsmenn 1915. Det ble bygd veier, jernbaner og skoler. I 1870-årene ble kaffeplantasjene ødelagt av sopp, og produksjonen lagt om til te. Da denne krevde større arbeidsinnsats, begynte man å importere plantasjearbeidere fra Sør-India. Slik kom «de indiske tamiler» til landet. Først i 1980-årene fikk en del av denne minoriteten statsborgerskap. En liten del av befolkningen hadde oppnådd stemmerett med den nye forfatningen 1924, og i 1930-årene kom de første politiske partier. Under den annen verdenskrig var det materiell oppgangstid. Selvstendighetsbevegelsen vokste; det betydde mye at India fikk sin frihet 1947.
Selvstendighet
Ceylon ble selvstendig 1948, med status som dominion innen Det britiske samvelde, og med forfatning etter britisk mønster. Ceylon var ved selvstendigheten ansett som et av de mest velstående land i Asia, men ble snart preget av økonomiske problemer og bitter strid mellom den singhalesiske, buddhistiske majoritet og den store hinduiske, tamiltalende minoritet. I 1959 ble landets statsminister, sosialisten Solomon Bandaranaike, myrdet. Året etter ble hans enke, Sirimavo Bandaranaike (f. 1916), verdens første kvinnelige statsminister. I 1960-årene var det atskillig sosial og politisk uro, bl.a. et mislykket forsøk på statskupp i 1961. Mangel på ris skapte utbredt misnøye med regjeringen. De viktigste eksportvarene, te, gummi og kokosnøtter, møtte vanskeligheter på verdensmarkedet. Utenrikspolitisk stilte Ceylon seg i spissen for en gruppe asiatiske land som ønsket å være nøytrale i striden mellom øst og vest.
Ved valget i 1964 led regjeringen under Bandaranaike nederlag og trådte tilbake. Hun ble avløst som regjeringssjef av Dudley Senanayake (f. 1911) fra det konservative United National Party (UNP). Etter nye valg 1970 dannet Bandaranaike en koalisjonsregjering bestående av sosialistpartiet samt to ministere fra det trotskistiske kommunistparti og én fra det Moskva-orienterte. I april 1971 satte ytterliggående venstreorienterte ungdommer i gang et voldelig opprør mot Bandaranaike-regjeringen. Opprørsbevegelsen Janatha Vimukti Peramuna (Folkets frigjøringsfront), JVP, ble slått ned etter blodige kamper med flere tusen drepte.
Den 22. mai 1972 ble Ceylon proklamert som republikk under navnet Sri Lanka. Øya brøt dermed sine 157-årige bånd med den britiske krone, men fortsatte som medlem av Commonwealth. Utover i 1970-årene forverret de økonomiske problemene seg, og arbeidsløsheten nådde hele 25 prosent. Ved valget 1977 led Bandaranaike et knusende nederlag. Den høyreorienterte opposisjonen fikk 2/3 flertall i parlamentet. Junius Richard Jayewardene (f. 1906) ble statsminister og overtok som president etter at en ny forfatning 1978 hadde gitt presidenten vidtrekkende fullmakter. Et økonomisk liberaliseringsprogram basert på utenlandske investeringer med skattefordeler, gav betydelig vekst og redusert arbeidsløshet, men landet kom inn i en ny økonomisk krise etter at striden mellom singhalesere og tamiler blusset kraftig opp 1983. Arbeidet med å bygge opp en frihandelssone for utenlandske industrietableringer stagnerte, og turistnæringen som hadde vokst, opplevde et tilbakeslag.
Borgerkrig og nyere historie
I konflikten mellom det singhalesiske folkeflertall og tamilene var det særlig tre beslutninger fra myndighetenes side som hadde vakt tamilsk misnøye: et vedtak fra 1956 om at singhalesisk skulle være eneste offisielle språk (tamilsk fikk status som «nasjonalt» språk 1978), et vedtak fra 1970 om kvotebegrensning for tamilsk ungdom ved høyere læreanstalter, og en ny lov fra 1983 som påla alle parlamentsmedlemmer å sverge en lojalitetsed til et enhetlig og samlet Sri Lanka. Det siste førte til at Tamil United Liberation Front (TULF), som fra 1977 hadde vært det største opposisjonspartiet, forlot parlamentet. Siden 1983 har tamilene ikke vært representert der, og langt mer militante tamil-organisasjoner gjorde seg stadig sterkere gjeldende. Den største var Tamil Eelams frigjøringstigre (LTTE) under ledelse av Velupillai Prabhakaran.
Spenningen mellom folkegruppene slo i 1983 ut i opptøyer der mange hundre mennesker, flest tamiler, ble drept. Unntakstilstand ble erklært. Sri Lanka-hæren ble i 1983–88 utvidet fra 5000 til 40 000 mann; forsvarsutgiftene tynget landets økonomi. India støttet tamilgeriljaen med penger og våpen, men forsøkte også å megle. I juli 1987 undertegnet India og Sri Lanka en avtale om utvidet selvstyre til tamilene i 1/3 av landområdet. India sendte store troppestyrker for å overvåke en våpenhvile og avvæpne tamilmilitsene. Militante tamiler var misfornøyde fordi avtalen ikke gav dem en selvstendig tamilstat, og det kom til kamp mellom inderne og «frigjøringstigrene» med store tap på begge sider. Et år senere var de indiske styrkene økt til over 75 000 mann, men en gradvis tilbaketrekning ble nå innledet og fullført i mars 1990. Inderne hadde over 1000 falne.
Fredsavtalen og den indiske intervensjonen vakte også misnøye blant singhalesiske nasjonalister, som mente tamilene fikk for store innrømmelser, bl.a. ble tamilsk sidestilt som offisielt språk. JVP-bevegelsen, som hadde forholdt seg passiv siden opprøret i 1971, begynte igjen sin ultranasjonalistiske propaganda og gerilja mot Jayewardene-regjeringen. Høsten 1989 ble JVP knust ved en massiv offensiv fra sikkerhetsstyrkenes side. Konflikten var svært blodig og antas å ha kostet over 25 000 mennesker livet.
Konflikten mellom tamiler og singhalesere ble ytterligere skjerpet i 1990-årene. Alvorlige overgrep ble begått av begge parter. Sri Lankas sikkerhetsstyrker var i 1998 utvidet til 115 000 (samt hjelpetropper), og forsvarsbudsjettet utgjorde over 15 % av statens utgifter. På sin side gjorde «tamiltigrene» utstrakt bruk av selvmordsbombere og bygde også opp konvensjonelle land- og sjøstridskrefter ved siden av geriljaforband.
Ranasinghe Premadasa, som hadde vært Sri Lankas president siden desember 1988, ble sprengt i luften av en «selvmordsbomber» 1. mai 1993. Lignende terroraksjoner fulgte, bl.a. ved bruk av bilbomber som drepte over 150 mennesker i Colombo.
Etter 17 år ved makten tapte UNP flertallet ved parlamentsvalget i august 1994. People's Alliance (PA), en venstreorientert koalisjon ledet av Chandrika Kumaratunga, kom til makten. Kamaratunga vant også presidentvalget med 62 % av stemmene tre måneder senere. Hun overlot statsministerposten til sin mor, Sirimavo Bandaranaike, som dermed ble regjeringssjef for tredje gang. Motkandidaten Gamini Dissanayake fra UNP ble drept av en selvmordsbomber som også tok livet av 51 andre. Bandaranaike var statsminister til hun i 2000 trakk seg tilbake av helbredsgrunner, 84 år gammel.
Kumaratunga ble valgt på et program der en fredsløsning på den blodige konflikten med tamiltigrene, LTTE, var hovedsaken. Januar 1995 ble det våpenhvile for første gang på fire år, og Norge stilte observatører til disposisjon. Fredsforhandlingene gikk snart i stå, og krigen fortsatte med økende intensitet. Høsten 1995 gikk regjeringshæren til storoffensiv på Jaffna-halvøya, som i fem år var blitt kontrollert og styrt som en slags tamilsk ministat av LTTE med bl.a. eget politi, skattesystem og valuta. I desember ble byen Jaffna og det meste av halvøya erobret. «Tigrene» fortsatte krigen fra baser lenger sør. Forbudet mot LTTE var blitt opphevet 1995, men nytt forbud ble proklamert etter at singhalesernes fremste helligdom, Tannens Tempel, var blitt sprengt av selvmordsaksjonister i januar 1998. Et sentralt politisk spørsmål var utvidet selvstyre for tamilene i nordlige og østlige provinser. En ny maktfordelingsplan ble lagt frem av Kumaratunga som grunnlovsforslag i 1996, men havnet i politisk dødvanne.
Kumaratunga utlyste nyvalg til presidentposten des. 1999 og sikret en ny 6-års termin med 51 % av stemmene. Tre dager før valget ble hun blindet på høyre øye av en selvmordsbomber som drepte 21 andre. Ved parlamentsvalget des. 2001 tok UNP flertallet tilbake. Kumaratunga måtte nå styre landet med en opposisjonell regjering og et parlament der hennes tilhengere var i mindretall. Statsminister ble UNP-lederen Ranil Wickremesinghe, som vant valget på løfter om fortgang i fredssamtalene med LTTE, samt liberalisering av økonomien.
Norge har i prinsippet vært nøytral tilrettelegger for en prosess med sikte på å få stanset en borgerkrig som i perioden 1983–2006 antas å ha kostet ca. 67 000 mennesker livet, flest sivile, mens ca. 800 000 er blitt internflyktninger. Norges rolle har tidvis vært sterkt omstridt og gjenstand for ulik vurdering fra berørte parter. President Kumaratunga rettet i 1999 en formell henstilling til Norge om bistand til å finne en fredelig løsning, etter at Norge tidligere hadde engasjert seg uformelt for å få de stridende på talefot. Stortingsrepresentant Erik Solheim ble mars 2000 engasjert av UD som spesialutsending til Sri Lanka. Det var imidlertid først da Ranil Wickremesinghe ble statsminister 2001 at det ble fortgang i prosessen. I februar 2002 skrev regjeringen og LTTE under en avtale om våpenhvile på ubestemt tid; den første gjensidige våpenstillstand siden 1995.
Derpå fulgte en mer omfattende dialog. Tilsynelatende fremskritt henimot en kompromissløsning ble gjort under en forhandlingsrunde i Oslo des. 2002. Partene kom da overens om at en endelig løsning måtte ligge innenfor rammen av et enhetlig Sri Lanka, basert på en føderal struktur. LTTE lot ved denne anledning til å ha oppgitt kravet om Tamil Eelam, en egen, selvstendig tamilstat. Regjeringen gav løfter om vidtrekkende selvstyre for tamilene i nordøstlige landsdeler. Imidlertid viste detaljerte forslag, fremlagt av partene tidlig i 2003, at avstanden mellom dem fortsatt var svært stor. Fredsprosessen stanset opp i april 2003, da LTTE midlertidig trakk seg fra dialogen. Norge innstilte sin virksomhet nov. 2003 etter at Kumaratunga hadde beskyldt Norge for å ha tatt «tamiltigrenes» parti. Prosessen ble deretter stående på stedet hvil.
Ved parlamentsvalget 2004 veltet Kumaratungas venstreallianse den borgerlige Wickremesinghe-regjeringen som mer aktivt hadde villet megle fred med LTTE – og som etter presidentens mening hadde villet gi altfor store innrømmelser. Fredsprosessen var ellers blitt møtt med mistro og protester fra singalesiske nasjonalister, især fra det marxistorienterte JVP og landets innflytelsesrike buddhistbevegelser. I sin nye regjering allierte presidenten seg med JVP, en svoren fiende av LTTE og nå i parlamentarisk vippeposisjon. Etter valgseieren rettet Kumaratunga likevel en henstilling til Norge om å vende tilbake til rollen som mellomledd, men fortsatte siden å betrakte den norske innsatsen med åpenbar skepsis. Kritikken om angivelig norsk partiskhet i favør av LTTE kom enda skarpere til uttrykk da Mahinda Rajapakse fra Kumaratungas parti overtok presidentvervet etter en ytterst knepen valgseier i nov. 2005.
Et vesentlig lyspunkt var at våpenhvileavtalen, som med norsk bistand ble inngått i feb. 2002, stort sett var blitt overholdt de følgende fire årene. Den ble overvåket av et norskledet, nordisk observatørkorps, Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM), I fire-årsperioden 2002–06 rapporterte den om over 3000 brudd på våpenhvilen; av disse var imidlertid bare et fåtall av særlig alvorlig karakter. Etter at utenriksminister Lakhsman Kadirgamar ble drept av en snikskytter i aug. 2005, skjedde imidlertid en markant økning av volden.
Sommeren 2006 ble det rapportert om stadig mer alvorlige sammenstøt og overgrep. Fredsprosessen lot til å være inne i sin alvorligste krise siden våpenhvilen i 2002, med åpenbar fare for at den ikke ville overleve et stigende voldsnivå. LTTE ble i juni 2006 offisielt fordømt som en terroristorganisasjon av EU, etter tidligere å ha fått terroriststempelet av Storbritannia og USA. Dette skapte problemer for observatørkorpset. LTTE erklærte at deltakerne fra EU-landene Danmark, Sverige og Finland ikke lenger kunne anses som nøytrale og derfor måtte forlate landet. Observatørene var tidligere blitt kritisert av president Rajapakse for angivelig å ha favorisert LTTE – til tross for at de har lagt skylden på «tigrene» for over 90 % av alle våpenhvilebrudd. Våpenhvileobservatørene fra EU-landene trakk seg ut i august 2006.
Fra 2006 eskalerte antall sammenstøt mellom partene. Hundrevis av mennesker ble drept. I samme periode ble også mange sivile i ulike deler av Sri Lanka ofre for terrorangrep. Høsten 2006 ble det ført fredsforhandlinger mellom LTTE og regjeringen i Genève, men disse mislyktes. Sommeren 2007 ble hundrevis av tamiler tvunget til å forlate hovedstaden Colombo. Regjeringen hevdet dette var av sikkerhetshensyn. Regjeringen erklærte i januar 2008 at den trakk seg fra fredsavtalen med LTTE.
I begynnelsen av 2009 var det intense kamphandlinger nord i Sri Lanka. Rejeringshæren kjempet for å gjenerobre områder LTTE har kontrollert de senere årene. Kampene medførte store lidelser for sivilbefolkningen i området. Mange var innesperret i kampomrområdene. I januar 2009 annekterte regjeringstropper byen Kilinochchi. Denne byen har stor betydning for LTTE, som i ti år har hatt sitt administrative hovedkvarter der.
I mai 2009 erklærte regjeringen at den hadde nedkjempet LTTE etter at regjeringen hadde overtatt det siste LTTE-kontrollerte området nordøst på Sri Lanka. Tamiltigrenes leder Velupillai Prabhakaran ble drept under kampene.
I august 2011 la FN frem en rapport som hevdet at begge sider i konflikten var ansvarlige for krigsforbrytelser. Srilankiske myndigheter var kritiske til denne rapporten.
Ved presidentvalget i 2010 var Mahinda Rajapaksa kandidaten til det sittende regjeringspartiet Frihetsalliansen (UFPA). Han vant en klar seier. Motkandidaten var den tidligere sjefen for den Srilankesiske hæren, general Sarath Fonseka. Fonseka ble støttet av en rekke opposisjonsparti, inkludert United National Party (UNP) og Janatha Vimukhti Peramuna (JVP).
En ny regjering ble formet etter parlamentsvalget i april 2010. Regjeringen har flertall i parlamentet med støtte fra SLFP og en rekke av de mindre partiene.
Økonomisk utvikling og utenrikspolitikk
Frem til ca. 1970 stod te, kopra og gummi for 90 % av eksportinntektene. Ved tusenårsskiftet var andelen for disse varer sunket til under 20 %. I stedet har prosessindustrien, i første rekke for tekstiler, fått økende betydning, med nesten ¾ av eksportinntektene. Teknologibransjen, særlig IT- og telesektoren, har vært i kraftig vekst siden slutten av 1990-årene.
De borgerlige UNP-regjeringene har i sin økonomiske strategi tatt sikte på å gjøre eksporten mer variert og minske avhengigheten av tradisjonelle eksportvarer. Økonomiske reformer er blitt gjennomført til tross for borgerkrigen, og mange statsbedrifter er privatisert.
Etter 26 år med borgerkrig har Sri Lanka iverksatt store rekonstruksjons- og utviklingsprosjekter for å blant annet gjenoppbygge infrastrukturen som har blitt ødelagt av krigshandlinger.
Selv om Sri Lanka som helhet har et høyt utdanningsnivå, er arbeidsløshet et alvorlig problem også blant godt utdannede grupper.
Sri Lankas utenrikspolitikk har alltid vært preget av landets alliansefrie status, men alliansefriheten er blitt noe forskjellig definert av de to hovedpartiene. UNP-regjeringer har oftest hatt en mer pro-vestlig holdning enn den mer venstreorienterte Folkealliansen, som har lagt vekt på nære forbindelser til bl.a. Kina. Kina og Israel har vært regjeringens to største våpenleverandører.
Norge og Sri Lanka har hatt et mangeårig utviklingssamarbeid. Norges tidligere rolle som tilrettelegger i fredsprosessen mellom regjeringen og Tamiltigrene har gjort Norge godt kjent på Sri Lanka og også medført en del kritikk av Norge.
Sri Lanka var det landet som, nest etter Indonesia, ble hardest rammet av flodbølgekatastrofen 26. des. 2004. Over 35 000 mennesker mistet livet. Håpet om at katastrofen ville bidra til fred og forsoning, gikk ikke i oppfyllelse. I stedet skapte den ytterligere spenning mellom partene under lange og harde forhandlinger om hvordan den internasjonale hjelpen skulle fordeles mellom de tamilske områdene og resten av landet. I siste instans ble en avtale mellom regjeringen og LTTE om et felles gjenreisningsfond kjent ugyldig av landets høyesterett.
