Lev Semjonovitsj Vygotskij, russisk-jødisk psykolog, f. i Orsha, Hviterussland. Vygotskij regnes som grunnleggeren av kulturhistorisk psykologi, men har også gitt viktige bidrag innenfor psykologisk metodologi, (spesial-)pedagogikk, spesialpsykologi, kulturantropologi, utviklings- og kognitiv psykologi, psykolingvistikk, pato- og nevropsykologi. Etter Vygotskijs tidlige død, ble hans kulturhistoriske perspektiv videreført av bl.a. Kharkov-skolen (virksomhetsteori), A. N. Leontjev, A. R. Luria og B. F. Zeigarnik. Vygotskijs innflytelse i Vesten ble merkbar først fra 1960-årene, via bl.a. Roman Jakobson, Jerome Bruner og Michael Cole.
Idéhistorisk er Vygotskijs idéer forankret i tradisjonen fra bl.a. Spinoza, Hegel, Marx, Feuerbach, Husserl, Shpet og nykantianere som Cassirer og Natorp. Vygotskij var også påvirket av kulturhistorikere som Janet, Wallon og Politzer, russisk formalisme, Durkheims sosiologi og gestaltpsykologien, særl. Levins feltteori. Vygotskijs teorier må ses i sammenheng med den såkalte Sølvalderen i russisk kulturhistorie, preget av verdensnavn innenfor litteratur-, språk-, teater-, og naturvitenskap (Bernstein, Jakobson, Mayakovskij, Eisenstein, Shklovskij, Ehrenburg, Mandelshtam m.fl.).
Vygotskijs ambisjon om et nytt paradigmeskifte innenfor psykologien åpenbarer seg i hans forsøk på å utvikle en holistisk teori om menneskets sosiokulturelle utvikling som en kontinuerlig, interaktiv og meningsdannende prosess. For Vygotskij er menneskets personlighetsdannelse kontinuerlig bestemt av sosiale og kulturelle kontekster. Karakteristisk for vygotskiansk psykologi er en moderat sosialkonstruktivisme, som hovedsakelig utkrystalliserte seg i Vygotskijs forskningsvirksomhet i årene 1924–1934, særlig innenfor «defektologi», dvs. teoretiske og kliniske studier av utvikling, læring og oppdragelse av barn og ungdom med ulike utviklingsforstyrrelser. De siste leveårene utarbeidet Vygotskij sine teorier om psykiske funksjoner i ontogenese (normalt utviklingsforløp) hovedsakelig basert på studier av psykiske funksjoner i dysontogenese (ved utviklingsforstyrrelser).
Vygotskij representerer et brudd med den tradisjonelle psykologiens fokus på introspeksjon, til fordel for en sosialpsykologisk, kontekstuell forståelse av mennesket. Her spilte det som senere ble omtalt som «den språklige vending» en viktig rolle, med hovedfokus på kontekst og semiotikk.
Blant Vygotskijs viktigste verker er doktoravhandlingen Psychology of art (1915/1925), Thinking and speech (1934), The historical meaning of the crisis of psychology (1927), Fundamentals of defectology (1924–1934), The development of higher psychological processes (1931), History of the development of higher mental functions (1931), Problems of the development and dissolution of higher mental functions (1934).
Litteratur:Asmolov, A.(1998).Vygotsky today: on the verge of non classical psychology. New York: Nova Science Publishers. Asmolov, A.(2007).Psykhologia lichnosti: kulturno-istoricheskoje ponimanie razvitija cheloveka. [The Psychology of Personality: A Cultural-Historical View on Human Development]. Smysl, Moskva. Daniels, H.,Cole, M. & Wertsch, J.(2007). The Cambridge Companion to Vygotsky.Cambridge University Press.Jantzen, W. (2008).Kulturhistorische Psychologie heute: Methodologische Erkundungen zu L.S. Vygotskij. In Giest & Rückriem (Hrsg). International Cultural-Historical Human Sciences, Band 22, Berlin, Rodina, K. (2006). The Neo-Vygotskian Approach to Early Communication: A Cultural-Historical and Activity Concept of Ontogeny. Nordic Psychology, Vol.58(4): 331-355. Rodina, K. (2008). Vygotskij og Inkludering. Kommentarer til arbeidet med å oversette "Vygotskij og inkludering" av Harry Daniels. Spesialpedagogikk, nr.4, 4-15.Roth, M. & Lee, Y. (2007). Vygotsky`s Neglected Legacy: Cultural-Historical Activity Theory. Review of Educational Research, 77: 186-232. Yasnitsky, A.& Ferrari, M. (2008). From Vygotsky to Vygotskian Psychology: Introduction to the History of Kharkov School. Journal of the History of the Behaviourial Sciences, VOl..44(2): 119-145.
