Hagebruk, opprinnelig betegnelse på plantedyrking på inngjerdet jordstykke, hage. Nå betegnelse på dyrking av hagevekster (grønnsaker, frukt og bær, blomster), enten den foregår på åker eller i hage, ofte som del av allsidig gårdsdrift. Foregår slik dyrking helt eller vesentlig for salg, kalles virksomheten helst gartneri. I forbindelse med villahager o.l. brukes uttrykket hagedyrking. Hagebruk er en mer intensiv driftsform enn jordbruk i alminnelighet. Innsats av f.eks. arbeid og gjødsel per arealenhet er større, vekstsesongen trekkes ut ved hjelp av veksthus og solfangere, og verdien av hver enhet planteprodukt er større. Hagebruk omfatter et vesentlig større antall plantearter, som hver for seg ofte stiller spesielle krav til dyrkingen. Omfatter også veksthusproduksjon av arter som har klimakrav som gjør at de bare kan dyrkes i veksthus, for eksempel slangeagurker eller blomsterkulturer som julestjerne og julebegonia. Hagebruk som selvstendig næring fikk først betydning på 1900-tallet.
Forsøksvirksomhet
Forskning og forsøk i hagebruk drives i dag ved forskningsstasjonene til Planteforsk på Njøs, Hermansverk; Kise, Nes på Hedmark; Kvithamar i Stjørdal; Landvik, Grimstad og Ullensvang, Lofthus. Ved Institutt for plante- og miljøvitenskap ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, Ås drives det forskning og undervisning i alle hagebruksfag, og ved Institutt for landskapsplanlegging innen landskapsarkitektur. Landbrukets forsøksringer driver hagebruksfaglig rådgivning basert på feltforsøk.
Historikk
De eldste vitnesbyrd om hagebruk i Norge er fra vikingtiden (planterester i Osebergfunnet; Snorres beretning om Ragnhilds drøm: At hun stod i sin grasgard; m.m.). I de eldste lovskrifter (1000–1200-tallet) finnes uttrykk som viser at visse planter var å finne i egne innhegninger: eplegard, grasgard, kvanngard, laukgard, men planmessig hagebruk fantes neppe i noen utstrekning før munkene anla sine klosterhager. I disse ble det dyrket matnyttige vekster, legeplanter og kryddervekster; prydplanter kanskje fra 1200-tallet. Munkene anla også frukthager, og i noen grad planteskoler. I 1694 utgav Christian Gartner hageboken Horticultura, som omtalte dyrking og bruk av et stort antall hageplanter. Boken var det viktigste skriftlige materialet om hageplanter i mer enn 200 år og fikk derfor stor betydning. Fra 1850-årene fikk professor F. C. Schübelers virke stor betydning for utviklingen av norsk hagebruk. Han arrangerte 1852 den første norske utstilling av hageprodukter og tok initiativet til stiftelsen av Selskabet Havedyrkningens Venner (1884; nå Det norske hageselskap). Fra 1850-årene gav landbruksskolene undervisning i hagebruksfag. Den første hagebruksskolen ble opprettet 1880, Norges landbrukshøgskoles Hagebruksavdeling 1887.
Den første stasjon for hagebruksforsøk ble anlagt 1913 av Det norske hageselskap på Berg i Asker. I 1919 overtok staten hele hagebrukets forsøksvirksomhet.
Salgshagebruk, gartneri, i Norge har man sikre opplysninger om fra 1670–90-årene, da flere tyske gartnere fikk privilegier som frøhandlere eller tok borgerskap som gartnere. At det allerede før den tid var atskillig etterspørsel etter hagebruksprodukter, sees av at det tidlig på 1600-tallet var utarbeidet tollsatser for slike.
