Ikke-geistlig, altså ikke presteviet, verdslig person, i oldkirken betegnelse for menighetens alminnelige medlemmer; motsatt klerus. Begrepet lekfolk brukes også om personer som er ufaglærte innen et fagområde. Derfor kalles meddommere også lekdommere.
Skillet mellom lekfolk og geistlige markeres ved ordinasjonen. Skillet ble opprettholdt av reformasjonen, men sterkt modifisert ved læren om det alminnelige prestedømme. Visse funksjoner er likevel fremdeles forbeholdt de ordinerte prestene.
I Den norske kirke
Her har lekfolk hatt adgang til å tale i kirkene siden 1888, først bare ved gudstjenester utenom de ordinære, fra 1913 også ved de ordinære. Siden 1913 er også nattverd forvaltet utenfor kirkehuset ved autoriserte lekmenn. Fra 1974 kan lekfolk også forrette dåp, nattverd og jordfestelse i menigheter som er uten prest, men dette skal foregå under tilsyn av en prest, f.eks. fra en nabomenighet. Dette skjedde blant annet på grunn av lekmannsbevegelsen.
