Historie
Den tidligste norske dansehistorie er som i de andre nordiske land knyttet til høytider og til årets rytme. De første dansene var som regel ring- eller kjededanser og sangdanser. De eldste typene av norske folkedanser er sannsynligvis fra slutten av middelalderen, og mange fikk impulser fra utlandet. Disse danseformene var i ferd med å forsvinne, men ble reddet på grunn av nasjonalromantiske strømninger på slutten av 1800-tallet. Den populære gammeldansen kan karakteriseres som en mer moderne form for folkedans og har sine røtter tilbake til slutten av 1700-tallet, f.eks. gammelvals, reinlender og pariserpolka.
Borgerskapet i byene hadde selskapsdansene som kom utenfra. De tidligste selskapsdanser kunne være gruppedanser som kvadrilje og polonese, men også pardanser som gavott og menuett. Senere kom de mer typiske motedansene som vals, tango og samba. Disse ble snart utbredt over hele landet. Alt fra slutten av 1700-tallet var det profesjonelle danselærere i de største byene. Kjente dansere som A. A. Bournonville var i Norge flere ganger; dette fremmet en større interesse for balletten som kunstform. På slutten av 1800-tallet var det en oppblomstring av varieteer og revyer i Oslo, hvor det ofte forekom danseoppvisninger av mange forskjellige slag.
Norsk dansekunst
I Christiania i 1890-årene virket den svenske danseren og koreografen Augusta Johannesén som koreograf og pedagog både på Nationaltheatret, Opéra Comique og andre scener. Tora Hals Olsen var likeledes en meget benyttet koreograf i forbindelse med danseinnslag både på Nationaltheatret og senere på Centralteatret, og i likhet med Johannesén hadde også hun sin egen ballettskole.
I 1910 la Gyda Christensen grunnlaget for en profesjonell ballettskole ved Nationaltheatret og virket både som leder og koreograf frem til skolen opphørte i 1920. Hun knyttet til seg mange kjente pedagoger, bl.a. danske Emilie Walbom. Gjennom Fokine ble hun kjent med Djagilevs Ballet Russes, noe som medførte at en av kompaniets pedagoger, Ivan Tarasov, ble lærer ved ballettskolen årene 1914–17. Han satte i scene bl.a. Coppelia (norsk tittel Dukken) med Christensens datter Lillebil Ibsen og Margit Leraas i hovedrollene. Av andre dyktige dansere ved skolen må nevnes Love Krohn og Alfhild Grimsgaard, som begge senere dannet sine egne ballettskoler, og som dermed førte tradisjonene fra Nationaltheatrets ballettensemble videre til sine elever. De fleste av de tidligere danserne fra Nationaltheatret som ikke reiste utenlands, fikk sine viktigste arbeidsplasser ved revyteatrene, med Chat Noir som det ledende. Vår mest kjente danser både nasjonalt og internasjonalt var uten tvil Lillebil Ibsen.
1920- og 1930-årene
Det ble særlig gjennom den tysk-norske pedagogen og koreografen Inga Jacobis store innsats at den moderne dansen, under navnet fridans, skulle bli kjent i Norge. Hun kom til Oslo i 1916 og ble ansatt som lærer i rytmikk ved Halling pikeskole. Sin utdannelse hadde hun fra Jaques-Dalcrozes institutt. Jacobi startet også sin egen skole, som gjennom hele mellomkrigstiden ble et sentrum for moderne danseformer i Norge. Samarbeidet bl.a. med teatersjef Hans Jacob Nilsen ved flere av hans iscenesettelser. Blant hennes elever var Signe Hofgaard og Gerd Kjølaas, som begge var aktive både som dansere og koreografer. Også Elsa Lindberg fikk innvirkning i fridansmiljøet gjennom sitt kjennskap til Rudolf von Labans teorier. I 1937 åpnet en annen betydelig ballettdanser, Rita Tori, ballettskole i Oslo. Her utdannet hun de fleste av samtidens fremtredende norske ballettdansere.
Etter 1945
Gerd Kjølaas åpnet sammen med den britiske danseren Louise Browne Norsk Dansestudio, som gav undervisning både i klassisk og moderne dans og som ble det videre grunnlaget for vårt andre norske dansekompani, Ny Norsk Ballett, grunnlagt 1948. De to var både koreografer og solister, og kompaniet bestod av 16 dansere, blant dem Edith Roger, Henny Mürer og Guri Ludt. Det følgende året ble ensemblet utvidet til 20 dansere, hvorav 5–6 mannlige, som inkluderte Aloysius Valente og Hans Kjølaas. Blant de kvinnelige danserne var Bergliot Clausen, Fernanda Sparre Smith og Henny Mürer. Gjennom årlige turneer i Storbritannia fikk man også god kontakt med Sadler's Wells-ballettene og britisk dansemiljø.
Louise Browne forlot Norge i 1950, og Gerd Kjølaas søkte da samarbeid med den svenske danseren og koreografen Ivo Cramér. Han virket som koreograf både for egen gruppe og for norsk revy. Ny Norsk Ballett gjorde flere turneer for Riksteatret årene 1950–52. I 1953 ble Rita Tori knyttet til balletten som medleder; samtidig ble den omdøpt til Den Norske Ballett, som 1954 ble opptatt i Norsk Operaselskap. Ballettens første forestilling ble Fokines Les Sylphides (norgespremiere). I 1955 satte ballettsjefen ved Stockholmsoperaen, Mary Skeaping, opp andre akt av Svanesjøen med Mette Møller i hovedrollen, samtidig med Birgit Cullbergs Medea med Edith Roger i tittelrollen. Da Den Norske Opera ble opprettet i 1958, gikk Operaselskapet og Den Norske Ballett opp i denne. Forutsetningen var at danserne skulle medvirke i operaoppsetningene og i tillegg om mulig gi et titalls selvstendige ballettforestillinger i året. Operasjef Kirsten Flagstad erklærte likevel at «Balletten vil være likestilt med operaen». På Den Norske Operas aller første forestilling i Hamar 2. november 1958 stod da også 2. akt av Coppelia på programmet. Av de ni første danserne som ble ansatt i Operaballetten, var sju norske. Første ballettsjef var den britiske danseren Harcourt Algeranoff (1958–59). Han og hans etterfølgere frem til 1961 utvidet repertoaret med balletter av Frederick Ashton og Walter Gore foruten nye verker av Ivo Cramér og Cullberg.
Under Joan Harris' ledelse 1961–65 kom det både en lenge ønsket utvidelse av ensemblet og en heving av det tekniske nivået som gjorde det mulig å fremføre Giselle i sin helhet med Henny Mürer i tittelrollen. Harris startet deretter Operaens ballettskole, mens ledelsen av operaballetten gikk over til Sonia Arova (1966–71), som fortsatte arbeidet med dansernes tekniske utvikling og utvidet repertoaret til både klassiske verker og moderne balletter. Gjennom hennes internasjonale forbindelse kom også stjerner som Rudolf Nurejev for å gjestedanse. Blant de ledende danserne var nå Anne Borg, Ellen Kjellberg, Inger-Johanne Rütter, Marthe Sæther, Sissel Westnes, Hanne Skram, Palle Damm og Terje Solberg.
Anne Borg var sjef 1971–77 og 1983–88. I hennes første periode som ballettsjef fikk Operaballetten sin første urpremiere på et helaftens norsk ballettverk, Henny Mürers Pinocchio til musikk av Antonio Bibalo (1976). Britiske Brenda Last var sjef 1977–80, og bestilte kompaniets største suksess: Glen Tetleys helaftens ballett Stormen. Blant solistene i hennes sjefstid må nevnes Indra Lorentzen, Ketil Gudim og Fredrik Rütter. Hun ble etterfulgt av Jens Graff 1980–83.
Uroppførelsen av Kjersti Alvebergs Volven med musikk av Synne Skouen i 1989 ble en suksess. Etter et kort mellomspill med svenske Viveka Ljung som sjef (1988–90), ble Dinna Bjørn fra Det kongelige Teater i København ansatt som ballettsjef i 1990. Fra årsskiftet 1992/93 ble kompaniets navn endret til Den Norske Nasjonalballett. Michael Corders ballett Romeo og Julie til Prokofjevs musikk ble en publikumssuksess, og Nina Ananiashvili fra Bolsjoj-balletten var fast gjestedanser. Blant solistene kan også nevnes Line Alsaker og Richard Suttie. Høsten 1997 kom også en ny versjon av Svanesjøen i innstudering av Boston-ballettens sjef Anne-Marie Holmes. Espen Giljane overtok som ballettsjef etter Dinna Bjørn i 2002 og moderniserte repertoaret. Blant solistene fikk nå Ingrid Lorentzen en sterk posisjon.
Nytt balletthus i Bjørvika
Nytt balletthus i Bjørvika Med nytt navn «Den Norske Opera & Ballett» ble likestillingen mellom de to kunstartene ytterligere understreket da institusjonen flyttet inn i det nye bygget på Kirsten Flagstads plass 1 i Bjørvika i Oslo 12. april 2008. Som for 50 år siden ved oppstarten på Hamar, stod balletten for åpningsforestillingen med urpremiere på den norske koreografen Ingun Bjørnsgaards Et moderne sted med nyskrevet musikk av Rolf Wallin og Henrik Hellstenius. Ballettsjef Giljane presenterte et allsidig repertoar for åpningssesongen i det nye huset. Målsetningen er et repertoar med lik fordeling mellom klassiske og moderne verk, å nå nye publikumsgrupper og styrke den riksdekkende virksomheten, bl.a. med egne turnéproduksjoner.
Publikumsinteressen har vært økende. Det gjelder generelt for dansekunsten i Norge. Markeringen av Dansens År i 1993 bidrog vesentlig til å synliggjøre dansekunsten over hele landet. Turnévirksomheten har økt, og fra midten av 1990-årene har Riksteatret igjen hatt danseforestillinger fast på sitt turnéprogram. Samtidig har ikke minst NRK Fjernsynet gjort dans tilgjengelig både med egenproduksjoner og overføringer. Festspillene i Bergen er en tradisjonsrik formidler av dansekunst, og har fått følge av en lang rekke festivaler rundt i landet.
I årene som er gått etter at Høvik Ballett startet opp i 1969 som den første frie dansegruppen i Norge, har et betydelig antall selvstendige kompanier etablert seg i alle deler av landet. De fleste driver prosjektbasert virksomhet med støtte fra både statlige og kommunale midler. Antall norske danseforestillinger med gjestespill i utlandet er også sterkt økende. Carte Blanche Dansekompani i Bergen ble stiftet 1985. I 1989 fikk frigruppen fast statlig driftstilskudd. I dag er Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, det eneste kompaniet i tillegg til Nasjonalballetten som har fast ansatte dansere. Nord i Norge har Stellaris DansTeater under Solveig Leinan Hermos ledelse gjennom flere tiår, vokst til å bli nordnorsk landsdelsscene for dans med base i det nye kulturhuset i Hammerfest fra høsten 2008. Stellaris DansTeater turnerer i alle de tre fylkene i Nord-Norge og i Barentsregionen.
Institusjoner
Norske Dansekunstnere, NoDa, forbundet for dansere, koreografer og pedagoger, ble opprettet som Norsk Ballett og Fridans forbund i 1947. Forbundets første seier var å forhindre et Stortingsvedtak om luksusskatt på danseforestillinger. Viktige kampsaker ble siden bl.a. tariffavtale og prøvepenger for dansere ved teaterengasjementer, opprettelse av en statlig balletthøyskole og et nytt kompani utenfor Operaen, egne midler for dans til turneer med Riksteatret og til frie grupper, etablering av Senter for Dansekunst og Dansens Hus. Danseinformasjonen, opprinnelig Senter for Dansekunst – er et nasjonalt informasjonskontor for dans i Norge, opprettet i 1994 av Norsk Ballettforbund. Formålet er å fremme dansekunsten i landet, virke som informasjonskilde og nettverksbygger for media, publikum og dansekunstnere og som kompetansesenter for arbeid med dans med bl.a. bibliotek, videotek og forestillingsdatabase. Dansens Hus, etablert i 2004, er et aksjeselskap eid av Danseinformasjonen med formål å være et nasjonalt møtested for dansekunstnere og publikum, vise dansekunst av høy kvalitet og formidle, produsere og informere om norsk dans. Dansens Hus er med i et europeisk nettverk av sju scenehus for dans, European Dancehouse Network, som med midler fra EU skal bedre vilkårene for gjestespill. Etter å ha virket på flere ulike scener siden starten i 2004, ble Dansens Hus' eget bygg på Grünerløkka i Oslo offisielt åpnet 29. februar 2008.
Begivenheter
Dansens Dag – Verdens Internasjonale Dansedag 29. april, etablert av UNESCO i 1982, ble i 2000 introdusert i Norge for siden å ha blitt en årlig begivenhet.
DanseFestival Barents er en festival for scenekunst i Barentsregionen med utspring i Stellaris DansTeater og Solveig Leinan Hermos prosjektledelse. CODA – Contemporary Dance Festival – arrangert første gang i 2002, er Oslos første festival for samtidsdans. CODA-festivalen ønsker å presentere samtidsdansens mangfold på scenene i Oslo ved norske og utenlandske kompanier, og omfatter i tillegg seminarer, workshops og møtesteder.
Oktoberdans – Festival for samtidsdans i regi av BIT Teatergarasjen i Bergen, ble første gang arrangert i 1997; presenterer internasjonale koreografer og kompanier sammen med nye og aktuelle norske produksjoner i samarbeid med bl.a. Carte Blanche.
Nynorskdans – Festival for ung koreografi ble arrangert for første gang av Dansens Hus i 2005.
Utdanning
Utdanningsprogrammet musikk, dans og drama i videregående opplæring fører frem til generell studiekompetanse. Mange kommunale kulturskoler og folkehøyskoler gir undervisning i dans. De private ballettskolene har vært og er viktige for rekrutteringen til norsk dansemiljø.
Det tok lang tid før Norge fikk etablert profesjonelle utdanningsinstitusjoner innen dans. Den Norske Balletthøyskole (opprinnelig Ballettinstituttet) ble grunnlagt av Jorunn Kirkenær i 1966 som en privat skole som tilbyr bachelorstudier innen dans. I 1979 ble Statens Balletthøgskole opprettet som den siste statlige kunstutdanning med Henny Mürer som første rektor. I 1996 ble skolen innlemmet i Kunsthøgskolen i Oslo, som har ulike bachelorstudier i dans. Universitetet i Stavanger og Høgskolen i Bodø tilbyr faglærerutdanning i dans.
Videre lesning
Anbefalt litteratur
Bakka, Egil: Norske dansetradisjonar, 1978, isbn 82-521-0859-8, Finn boken
Brunvoll, Gunnar: Den norske opera og Den norske ballett, 1999, isbn 82-514-0569-6, Finn boken
Hansteen, Valdemar: Historien om norsk ballett, 1989, isbn 82-00-02888-7, Finn boken
