En oversettelse betegner noe som er oversatt, for eksempel et ord, en tekst eller en bok. Ordet oversettelse kan også betegne selve aktiviteten å oversette, som når noen sier «Mange driver med oversettelse profesjonelt».
Det er ikke bare skjønnlitterære bøker som blir oversatt. Mange andre tekster som omgir oss, for eksempel i aviser, på nettet, i reklame og spill, er oversettelser. Det er ikke alltid opplagt at en gitt tekst faktisk er en oversettelse. Andre ganger er det åpenbart at det er en oversettelse vi leser, for eksempel når en ingrediensliste eller en tilberedningsanvisning står på mange språk på en pakke spagetti.
Faget som har oversettelse som studieobjekt kalles for oversettelsesstudier.
Prinsipper for oversettelse
Kravet til hva som vil gjelde som en hensiktsmessig oversettelse, er avhengig av hvilken type tekst det er, og hvem teksten henvender seg til.
I oversettelse av bruksanvisninger er det sentrale at den som skal anvende produktet, gjør dette på riktig måte. Da kan det være viktigere at oversetteren har tilpasset teksten til normer i målspråket, enn at all informasjonen fremstilles på samme vis på alle språk. I oversettelse av barnebøker er det ofte nødvendig å tilpasse kulturelle elementer, for eksempel navn på personer og mat, som man ikke hadde trengt å forandre hvis bøkene hadde vært for voksne.
Når det gjelder oversettelse av sangtekster som skal fremføres til samme melodi, må oversettelsen passe med musikken. Form blir da viktigere enn innhold. Det samme kan gjelde for oversettelse av poesi, men siden originalens form der ikke er bindende på samme måte, blir det opp til oversetteren å avgjøre i hvilken grad innhold skal prioriteres fremfor form.
På norsk brukes ofte begrepet gjendiktning om oversettelse av poesi. Det er ikke åpenbart hva som skiller en oversettelse fra en gjendiktning, og grensen mellom disse to endres også over tid. I grenselandet for hva som faller innenfor eller utenfor definisjoner av oversettelse, snakker man også om gjenfortelling, adaptasjon, bearbeiding og parafrasering.
Det er heller ikke åpenbart hva som er god eller dårlig oversettelse, eller hva som er riktig eller feil. Også det kommer an på hva man oversetter, hvem man oversetter for, og på gjeldende normer. Disse normene ser forskjellige ut i ulike kulturer og forandrer seg dessuten over tid.
Ulikheter mellom oversettelser
Selv om man gjerne går ut fra at en oversettelse er eller bør være helt lik kildeteksten, er det sjelden tilfellet. Tvert imot er det vanligvis slik at en oversettelse skiller seg vesentlig fra den teksten den er en oversettelse av. På stedet mil er for eksempel den norske oversettelsen av Ali Smiths roman med den engelske tittelen There but for the, en tittel som ikke er enkel å oversette til norsk.
Det som gjør en tekst til en oversettelse, er altså ikke at den sier nøyaktig det samme som originalen, men at den fungerer i stedet for den. Derfor kan samme tekst ha flere oversettelser til ett og samme språk. Virginia Woolfs roman To the lighthouse har for eksempel blitt oversatt til norsk to ganger. Merete Alfsens oversettelse fra 1995 heter Til fyret. Den første oversettelsen, som ble gjort av Peter Magnus i 1948, heter De dro til fyret.
Selve tekstene i de to bøkene er heller ikke identiske. Dels skyldes dette at det norske språket forandret seg i løpet av årene som gikk mellom utgivelsene av de to oversettelsene, men dette er langt fra hele forklaringen. Ord og tekster er ikke entydige, og oversettere må derfor ta mange valg når de oversetter. Forskjellige oversettere tar ulike valg, noe som igjen gir ulike løsninger i de oversatte tekstene.
Hvis man vil forstå hvordan slike valg påvirker en oversatt tekst, kan man sammenligne to oversettelser av samme utgangstekst. Da vil det komme klart fram at ikke bare språket i tekstene er forskjellig, men også stil og innhold. Dette er avhengig av de valgene oversetterne har tatt; all lesning innebærer tolkning, og tolkningene til oversetterne vil vise seg i oversettelsen.
Forskjeller mellom ulike oversettelser, eller mellom en oversettelse og dens kildetekst, kan også skyldes sensur eller ideologisk tilpasning. Elementer som er eller kan oppfattes som rasistiske eller kjønnsdiskriminerende, tones for eksempel ofte ned, eller tas bort helt, i oversettelse av barnebøker. Dette er ikke unikt for oversettelse mellom ulike språk, men kan også skje når eldre barnelitteratur gis ut i nye opplag. Gjennom å studere hvordan oversettere i ulike tider har tilpasset tekster, kan man dermed lære mye om hvilke idealer og vurderinger som har vært gjeldende i ulike tidsepoker.
Utfordringer i oversettelse
Det er en vanlig oppfattelse at oversettelse er utfordrende fordi ikke alt er mulig å si på alle språk. En enda større utfordring kan allikevel være det man ikke kan unngå å si. Når man skal oversette det engelske pronomenet you til norsk (eller til for eksempel fransk eller spansk), må man avgjøre om det i akkurat denne sammenhengen tilsvarer du, dere, De eller Dem. Man må altså klargjøre om det henvender seg til én eller flere personer, og også hvilken sosial relasjon det er mellom den som snakker, og den som blir snakket til.
Det samme gjelder når man skal oversette det finske kjønnsnøytrale pronomenet hän, som på norsk må skrives ut som enten han eller hun. Dette kan skape problemer for en oversetter i tilfeller der det ikke er åpenbart hvem hän, eller you, viser til. I skjønnlitteratur kan det dessuten være slik at fortellingen er bygd opp på en måte som gjør at denne informasjonen ikke bør avsløres før lengre ut i historien.
Språk som avviker fra en etablert skriftspråksnorm, er en annen type utfordring som skjønnlitterære oversettere møter. Litterært språk er ofte eksperimentelt og kan dermed overskride normene for hva som ellers anses som rett og feil. Når en skjønnlitterær forfatter bruker avvikende språk, tolkes det derfor vanligvis av leseren som en del av forfatterens estetikk. Om derimot en oversetter anvender avvikende språk, er det alltid fare for at leseren tolker dette som innflytelse fra originalteksten, og dermed som at oversetteren ikke til fulle behersker for eksempel det norske språket. Det blir da tydelig at teksten er en oversettelse, noe som kan komme i konflikt med en oppfatning mange lesere har av at en oversettelse skal være identisk med kildeteksten.
Det er ikke bare oversettere som påvirker hvordan en oversatt bok blir seende ut. Vanligvis har det også vært en redaktør og en språkvasker inne i bildet. Også forfattere kan utøve innflytelse over den ferdige teksten, for eksempel ved å sende anvisninger til oversetterne sine, eller ved at de svarer på konkrete spørsmål oversetteren har om teksten.
Ulike typer oversettelse
Oversettelse kan skje via et tredje språk. Dette kalles ofte indirekte oversettelse og skjer vanligvis mellom språk som det ikke er så vanlig å oversette mellom, eller når det mangler oversettere for et bestemt språkpar. Den kinesiske nobelprisvinneren Mo Yan er for eksempel oversatt til norsk via Howard Goldblatts engelskspråklige oversettelse. Indirekte oversettelse skjer vanligvis til mindre språk via et språk med høy kulturell anseelse, som fransk eller engelsk.
Vanligvis brukes ordet oversettelse om noe som er oversatt fra skrift til skrift, men man kan også oversette fra tale til tale, fra tale til skrift og fra skrift til tale. Det finnes mer presise ord for disse aktivitetene, slik som dubbing, simultantolking, konferansetolking, konsekutiv tolking, rettstolking, tegnspråktolking, audiovisuell oversettelse, lokalisering, teksting og fanteksting. Iblant står flere oversettere bak en oversettelse, og når det skjer på frivillig basis, snakker man ofte om crowdsourcing, altså en slags «oversettelsesdugnad».
