Aleksandr Ivanovitsj Herzen, russisk forfatter og journalist. Han studerte ved universitetet i Moskva 1829–33, ble arrestert for deltakelse i en radikal studentgruppe og forvist 1834–39. I 1840-årene var han en av lederne for de «vestligsinnede» (zapadniki), som mente at Russlands fremtid lå i tilegnelsen av vesteuropeiske politiske og sosiale ideer. Under pseudonymet Iskander offentliggjorde han avhandlinger og skjønnlitterære verker (Doktor Krupov; Hvem har skylden?) i Belinskijs tidsskrifter. Fra 1847 bodde han i utlandet. Februarrevolusjonen 1848 hilste han med begeistring, men da revolusjonen brøt sammen, mistet han sin tro på det europeiske liberale borgerskaps evne og vilje til å skape politisk og sosial rettferdighet. Hans utvikling avspeiles i Brev fra Italia og Frankrike (1847–52) og Fra den annen bredd (1850).
Et nytt grunnlag for sosialismen fant han i den russiske bondekommune, befridd for livegenskapet. Livegenskapets opphevelse var fra nå av hovedmålet for hans publisistiske virksomhet. 1852–65 bodde han i London, og utgav der (senere i Sveits) sammen med Nikolaj P. Ogarjov tidsskriftene Polarstjernen (1855–69) og Klokken (Kolokol) (1857–67), som ble smuglet inn i Russland. Gjennom dem fikk han stor innflytelse, særlig i årene frem til livegenskapets opphevelse 1861.
Av Herzens kolossale produksjon for øvrig må nevnes De revolusjonære ideers utvikling i Russland (fransk og tysk utg. 1851) og det store memoarverket Opplevd og tenkt (skrevet 1852–67, offentliggjort i Polarstjernen 1855–69), der han med stor dikterisk kraft skildrer sitt begivenhetsrike liv og den russiske og europeiske revolusjonære bevegelse.
