Svalbard

Svalbard, fellesnavn på ishavsøyene mellom ca. 74° og 81° n.br., 10° og 35° ø.l.; utgjør en del av Kongeriket Norge; 61 022 km². Den største og viktigste øya er Spitsbergen (37 814 km²); dernest følger (etter størrelse) Nordaustlandet (14 467 km²), Edgeøya (5073 km²) og Barentsøya (1291 km²) samt en rekke mindre øyer. Mer isolert ligger Kvitøya, Kong Karls Land og Hopen, og lengst i sør Bjørnøya.

Navnet er avledet av sval, 'kjølig', og bard, 'kant, rand'.

Administrasjon

Norge ble 1920 tilkjent overhøyhet over Svalbard gjennom Svalbardtraktaten.

Svalbard administreres av en sysselmann oppnevnt av Kongen med myndighet som en fylkesmann. Sysselmannen er videre notarius publicus, politimester og hjelpedommer ved underretten samt innehar en rekke andre offentlige verv. Sysselmannen holder til i Longyearbyen. Svalbard sorterer rettslig under Nord-Troms tingrett og Hålogaland Lagmannsrett som har sete i Tromsø. Sysselmannen er administrativt underlagt Justisdepartementet ved Polaravdelingen, og er faglig underlagt andre departementer. Det interdepartementale Polarutvalg er et samordnende og rådgivende organ for Svalbard og sysselmannen med Polaravdelingen i Justisdepartementet som sekretariat. Sysselmann fra 2005 er Per Sefland; for tabell over sysselmenn, se Nøkkelbindets tabell Fylkesmenn.

Selv om Svalbard er en del av Kongeriket Norge, har det status verken som fylke, kommune eller eget valgdistrikt. Nordmenn som bor der, har hjemstavn i Norge, i den kommune de var bosatt før de reiste til Svalbard. I 1971 ble det opprettet et lokalt Svalbardråd, som utviklet seg til et politisk valgt organ som var rådgivende for lokale og sentrale myndigheter. Svalbardrådet ble i 2002 avløst av Longyearbyen lokalstyre, som et ledd i en utvikling mot økt lokaldemokrati for innbyggerne på Svalbard. Lokalstyrets medlemmer velges gjennom direkte valg hvert fjerde år. Lokalstyret har ansvar for myndighetsutøvelse på visse saksområder, for offentlig tjenesteyting, for utviklingsoppgaver og for tekniske tjenester som elektrisitet og fjernvarme, veier, vann, avløp og renovasjon. Lokalstyret ble 2006 omorganisert og har nå fire avdelinger: Administrasjon, Kultur og Fritidsforetak, Oppvektsforetak og Bydrift Longyearbyen.

Svalbard har egen bergmester som skal påse at bergverksordningen for Svalbard blir overholdt. Russland har en konsul i Barentsburg.

Naturforhold

Landskapet

Landskapet er dominert av breene, som dekker nær 61 % av landarealet. Svære platåbreer, som helt skjuler landformene under, finnes hovedsakelig på Nordøst-Spitsbergen og Nordaustlandet. På Vest-Spitsbergen stikker vanligvis spisse fjelltopper opp fra isen; for øvrig forekommer en rekke større og mindre dalbreer, som mange steder når helt ned til havflaten.

Fjordene er også karakteristiske trekk i landskapet, særlig vest og nord på Spitsbergen, med Van Mijenfjorden, Isfjorden og Wijdefjorden som de betydeligste. De høyeste fjelltoppene er Newtontoppen (1713 moh.) og Perriertoppen (1712 moh.) på den nordøstlige del av Spitsbergen. Der fjellgrunnen er bygd opp av flattliggende lag, som over sentrale og østlige deler av Spitsbergen samt på Edgeøya og Barentsøya, finner man karakteristiske trappeformede fjell, ofte med bratte sider. Lange strekninger av kysten, særlig på vestsiden av Spitsbergen, har tydelig strandflate, enkelte steder over 10 km bred.

Geologisk

Geologisk er Svalbard et svært interessant område, med bergarter fra alle hovedperioder av Jordens historie. De yngste bergartene (fra tertiær) finnes i de sentrale og sørlige deler av Spitsbergen, fra Isfjorden og sørover. Disse lagene er omgitt av formasjoner fra Jordens mellomtid (trias, jura og kritt), og videre mot vest og nord finnes avsetninger fra Jordens oldtid (perm–silur).

De eldste bergartene er mer eller mindre omdannet ved jordskorpebevegelser og skriver seg fra Jordens urtid (prekambrium) og tidlige oldtid (opp til silur) og er således eldre enn 400 millioner år. Disse grunnfjellsbergartene, som på Svalbard har fått betegnelsen Hecla Hoek-lagene, forekommer på den nordlige delen av Nordaustlandet, mellom Wijdefjorden og Hinlopenstretet på Nordøst-Spitsbergen, og langs vestkysten av Spitsbergen, hvor de er foldet opp i rekker av spisse fjelltinder.

De yngre, sedimentære bergartene er i flere områder rike på plante- og dyrefossiler, som gir indikasjoner på en tidligere rik flora og fauna på øyene. Drivverdige kullforekomster som skriver seg fra tertiær- og karbontiden, finnes særlig ved Isfjorden, med gruvesamfunn rundt Longyearbyen, Barentsburg og Sveagruva ved Van Mijenfjorden.

Klimaet

Midnattssol og mørketid

På Longyearbyens breddegrad (78° 13ʹ n.br.) er det midnattssol fra ca. 20. april til 21. august og mørketid fra ca. 26. oktober til 16. februar. Lengst sør i Svalbard-området (Bjørnøya, 74° 30ʹ n.br.) begynner tiden for midnattssol omtrent 2 uker senere og slutter 2 uker før, mens tidsrommet lengst nord (81° n.br.) starter ca. 1 uke før og varer 1 uke lenger. Tilsvarende gjelder mørketiden.

Plantelivet

Dyrelivet

Natur- og miljøvern

Befolkning og samferdsel

I 2006 var det bosatt 1866 personer i de norske bosetningene på Svalbard; av disse utgjorde utenlandske statsborgere 221 personer. I tillegg bor det 750 russere (og ukrainere) i Barentsburg og 8 polakker ved en forskningsstasjon i Hornsund. Dette gir i alt 2624 innb. på øygruppen; av disse bor rundt 72 % i Longyearbyen. Sommerbesøk av vitenskapelige ekspedisjoner og turister, både norske og utenlandske, har økt sterkt de senere år. Dette skyldes bl.a. at reisemulighetene mellom Svalbard og fastlandet er blitt betydelig forbedret, og ved utbygging av overnattingsmulighetene. I dag er det daglig flyforbindelse med Tromsø og Oslo. Det er også regelmessig flyforbindelse mellom Longyearbyen og destinasjoner i Russland. Det er mindre flyplasser både i Ny-Ålesund og i Svea, mens kommunikasjonen ellers på øygruppen skjer med småfly, helikopter, båt i den isfrie delen av året og med snøscootere i vinterhalvåret. Det er ikke veier mellom bosetningene.

Longyearbyen har fra midten av 1970-årene utviklet seg fra en mannsdominert hybel- og anleggsby til et «normalt» samfunn, med stadig flere familieboliger og sosiale og kulturelle aktiviteter av forskjellig art, og med de fleste tettstedsfunksjoner. Her kommer ukeavisen Svalbardposten ut, og her ligger telekommunikasjonssenteret Svalbard Radio. Den store radiostasjonen Isfjord Radio ved innløpet til Isfjorden fjernstyres fra Svalbard Radio. På Platåfjellet ved Longyearbyen ligger Svalbard Satellittstasjon, SvalSat. Satellittsamband (fra 1979) til Norge, har gitt en vesentlig forbedring av telefonforbindelsen. Bjørnøya Radio fjernstyres fra Bodø Radio (fra 1996). Radioforbindelse opprettholdes som nødkommunikasjon i Sveagruva, Ny-Ålesund og i de russiske bosetningene. Det er også radio på den meteorologiske stasjonen på Hopen. Fra høsten 1996 ble GSM mobiltelefonsystem tatt i bruk med dekning rundt Longyearbyen. TV overføres via satellitt.

Næringsliv

Forskning

Svalbard er et av de best utforskede polarlandene. Utforskingen startet allerede i 1827 med den norske geologen Baltazar Mathias Keilhaus ekspedisjon. Svenske ekspedisjoner, ledet av O. Torell, Adolf Erik Nordenskiöld o.a., utførte et stort arbeid på 1800-tallet.

I 1906 startet Gunnar Isachsen den systematiske norske svalbardforskningen. Etter ham tok Adolf Hoel arbeidet opp, fra 1928 som leder av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Denne institusjonen ble utvidet og nyorganisert i 1948 under navnet Norsk Polarinstitutt som i de senere årene har drevet omfattende ekspedisjonsvirksomhet i gang på Svalbard hver sommer. Detaljerte kart blir utarbeidet, og geologer, geofysikere og biologer foretar systematiske undersøkelser av øygruppens naturforhold. I Ny-Ålesund har foruten Norge, også Tyskland, Italia, England og Japan faste forskningsstasjoner. I Hornsund ligger en forskningsstasjon underlagt det polske vitenskapsakademiet. Disse bidrar med en betydelig innsats i utforskningen av Svalbard. I alt var det 2004 registrert 78 forskningsprosjekter på øygruppen, 33 innen biologi, 9 innen geologi, 35 innen geofysikk og 1 på et annet forskningsområde. Av prosjektene ble 29 drevet i norsk regi.

Stortinget har bestemt at forskning og undervisning skal være satsningsområder på Svalbard, særlig på områdene geofysikk, biologi og geologi. Forskning som i liten grad påvirker miljøet, er konsentrert til det tidligere gruvesamfunnet Ny-Ålesund og til Longyearbyen. Mer teknologisk rettet forskning som kan innebære miljøpåvirkninger, er lagt til Sveagruva der Stiftelsen for industriell og teknisk forskning (SINTEF) har en fast stasjon. Her forskes det blant annet på virkningene av oljeutslipp i is. I Longyearbyen ligger foruten Norsk Polarinstitutt, EISCAT Svalbard Radar, Nordlysstasjonen i Adventdalen og Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS). UNIS ble opprettet 1993 av Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og Universitetet i Troms, og tilbyr universitetsstudier og forskningsoppgaver med utgangspunkt i Svalbards høyarktiske plassering. UNIS har en høy andel studenter og forskere fra utlandet.

Anbefalt litteratur

• Helberg, Bjørn Hebba: Svalbards arkeologiske historie, 1998, Finn boken
• Arlov, Thor B.: Svalbards historie, 2. utg., 2003, isbn 82-519-1851-0, Finn boken
• Ellingsve, Eli Johanne: Stedsnavn på Svalbard, 2005, isbn 82-519-2011-6, Finn boken
• Harland, W.B. m.fl.: The geology of Svalbard, 1997, isbn 1-897799-93-4, Finn boken
• Hoel, Adolf: Svalbard : Svalbards historie 1596-1965, 1966, 3 b., Finn boken
• Kovacs, Kit M. & Christian Lydersen, red.: Svalbards fugler og pattedyr, 2006, isbn 82-7666-230-7, Finn boken
• Rønning, Olaf I.: Svalbards flora, 3. utg., 1996, isbn 82-7666-101-7, Finn boken
• Thuesen, Nils Petter: Svalbards historie i årstall, 2005, isbn 82-458-0742-7,Finn boken
• Ulfstein, Geir: The Svalbard Treaty : from terra nullius to Norwegian sovereignty, 1995, isbn 82-00-22713-8, Finn boken

Anbefalt lenke

• Forskrift om bergverksordning på Svalbard (Lovdata)