Irak-krigen (også omtalt som Golfkrigen 2003); væpnet konflikt mellom USA og Irak, som var innrettet mot – og førte til – at det irakiske Baath-regimet og landets president Saddam Hussein ble styrtet som følge av en USA-ledet invasjon 20. mars–1. mai 2003.
Krigen, i betydning den militære aksjonen for å framtvinge et regimeskifte, ble av USAs president George W. Bush erklært over allerede 1. mai 2003. Den militære kampanjen ble av USA gitt navnet Operation Iraqi Freedom (OIF), mens Australia brukte Operation Falconer; Storbritannia Operation Telic; den ble opprinnelig benevnt Operation Iraqi Liberation. Dels er OIF bruk som benevnelse kun på selve invasjonen; oftest også på videreføringen i form av en påfølgende stabiliseringsoperasjon, hvor også Norge for en kort periode deltok. Denne fasen av krigen i Irak varte til 2010, da OIF ble etterfulgt av Operation New Dawn, for å støtte utviklingen av irakiske sikkerhetsstyrker. Krigen i Irak ble etter hvert mest en motstandskamp mot utenlandsk okkupasjon, og mot Iraks nye regjering.
Konfliktens bakgrunn
Irak ble, framfor alt av USA, fortsatt ansett som en trussel mot regional stabilitet etter at den irakiske okkupasjonen av Kuwait ble slått tilbake i den andre Golfkrigen i 1990–91. USA, støttet av Storbritannia, ønsket et regimeskifte i Irak, og anklaget president Saddam Hussein og Baath-regimet dels for å besitte masseødeleggelsesvåpen, dels for å støtte internasjonal terrorisme.
Etter al-Qaidas angrep mot amerikanske mål 11. september 2001 arbeidet USAs regjering, som del av den erklærte krigen mot terror og i forlengelsen av krigen i Afghanistan, for å fjerne regimet i Irak – om nødvendig ved militær makt. Til dels var dette et politisk mål i seg selv, dertil var det ledd i den amerikanske presidents visjon om å bidra til demokrati i Midtøsten, gjennom Irak som eksempel, for å demme opp mot ekstremisme og terror. Til bildet hørte også at USA under den forrige krigen i Irak, i 1991 – under presidents far, George H. W. Bush, ikke gikk inn for å styrte Saddam Hussein. Dette skyldtes dels frykt for at Irak ville gå i oppløsning, dels at FN-mandatet ikke inkluderte regimeskifte i Irak.
Angrepsargumentene
Et regimeskifte i Irak var en politisk prioritet i enkelte kretser knyttet til Det republikanske partiet og rundt president George W. Bush. I sin tale til nasjonen i januar 2002 introduserte presidenten betegnelsen ’ondskapens akse’ (’Axis of Evil’) om Irak, Iran og Nord-Korea – land som ble beskyldt for å støtte terror. Landene ble også regnet for å samarbeide blant annet om utvikling av kjernefysiske våpen, og ble framholdt som en sikkerhetstrussel mot USA og internasjonal stabilitet.
Bush-administrasjonen forsøkte å forankre et angrep på Irak i FNs sikkerhetsråd. Argumentet var at Irak representerte en sikkerhetstrussel, fordi landet var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Spania, Storbritannia og USA fremmet et resolusjonsforslag for å få FNs autorisasjon for en militær aksjon 7. mars 2003, men Sikkerhetsrådet ga ikke sin tilslutning. Årsaken var blant annet at FNs våpeninspektører ikke hadde funnet bevis for eksistensen av slike våpen, men snarere mente at Iraks evner i så måte var sterkt redusert etter Golfkrigen i 1990–91.
FN etablerte i 1991 en egen kommisjon, United Nations Special Commission (UNSCOM), for å påse at Irak etterlevde Sikkerhetsrådets pålegg om å avvikle sine kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpenprogram. Denne ble i 1999 etterfulgt av United Nations Monitoring, Verification and Inspection Commission (UNMOVIC). FN-inspektørene fant ikke bevis på at Irak fortsatt utviklet slike våpen. Utenriksminister Colin Powell presenterte imidlertid Sikkerhetsrådet, 6. februar 2003, for hva som ble framstilt som bevis framskaffet av amerikansk etterretning, om at Irak fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen.
USAs situasjonsvurdering, som ble delt av Storbritannia og statsminister Tony Blair, ble så brukt som grunnlag for å starte krigen – uten forankring i Sikkerhetsrådet. Det er senere avdekket at informasjonen knyttet til masseødeleggelsesvåpnene ikke var etterrettelig.
President Bush og hans regjering gikk også langt i å hevde at det var tette forbindelser mellom Baath-regimet og al-Qaida. Heller ikke denne påstanden fikk internasjonal støtte, ei heller fra USAs egen etterretningstjeneste, Central Intelligence Agency (CIA).
I resolusjon nr. 1441 (2002) stilte Sikkerhetsrådet, hvor Norge da var medlem, krav til det irakiske regimet. Blant annet skulle Irak innen 30 dager legge fram en fullstendig oversikt over landets program for utvikling av masseødeleggelsesvåpen, og fullt og helt samarbeide med FN-inspektørene – med sikte på å ødelegge våpnene. Resolusjonen autoriserte derimot ikke maktbruk.
Angrepsplaner
Allerede i november 2001 ba president George W. Bush forsvarsminister Donald Rumsfeld om å oppdatere krigsplanene mot Irak. I januar 2002 meddelte Bush utenriksminister Powell at han hadde bestemt seg for å gå til krig. Begge hus i den amerikanske Kongressen autoriserte maktbruk mot Irak i oktober 2002, og forflytning av amerikanske styrker til Golf-området ble trappet opp.
Forberedelser til krig ble gjort i flere land; blant annet iverksatte Israel vaksineringer i frykt for bakteriologiske angrep på Irak. Observatører fra FN-styrken United Nations Iraq–Kuwait Observation Mission (UNIKOM) ble trukket ut fra den irakiske del av den demilitariserte sonen fra 17. mars 2003.
Alliansebygging
Forut for invasjonen bygde USA en allianse, en ’Coalition of the Willing’, for å samle politisk og militær støtte til angrepet. Amerikanske myndigheter oppga forskjellige tall, rundt 40, på hvor mange land som opprinnelig stilte seg bak invasjonen. De færreste av disse bidro med militære styrker under selve angrepet; flere sluttet seg til etter hvert.
Irak-krigen var ikke forankret i folkeretten. Følgelig fikk ikke USA like bred støtte til selve angrepet på Irak som under Golfkrigen i 1990–91, heller ikke fra alle NATO-allierte. Blant de land som ikke ville delta i angrepsfasen var Belgia, Canada, Frankrike, Tyskland og Norge. Arabiske stater, som deltok i angrepet på Irak i 1991, stilte heller ikke styrker, selv om USA opererte fra baser blant annet i Bahrain, Kuwait og Qatar. Saudi-Arabia tillot derimot ikke USA å bruke landet til angrep på Irak; det gjorde heller ikke Tyrkia.
Krigens forløp
I en fjernsynstale 18. mars 2003 utstedte president Bush et ultimatum til Saddam Hussein: Den irakiske presidenten hadde 48 timer på seg til å forlate landet med sin familie. Da så ikke skjedde gikk amerikanskledede koalisjonsstyrker til krig mot Irak, og startet sitt angrep 20. mars 2003. Før dette opererte spesialsoldater fra USA og andre land i Irak, som en forberedelse til et eventuelt angrep.
Bare fire land deltok i selve angrepet: Australia, Polen, Storbritannia og USA. Flere sendte styrkebidrag i løpet av krigen; ved utgangen av april 2003 hadde 11 land stilt nær 50 000 soldater, i tillegg til de amerikanske styrkene. Enda flere deltok i sikkerhets- og stabiliseringsstyrken som deretter ble satt inn, med mandat fra FN: Iraq Stabilization Force (IZ SFOR). Denne ble i november 2003 etterfulgt av Multinational Force–Iraq (MNF–I), også med norsk deltakelse. NATO iverksatte en støtteoperasjon for Tyrkia, Operation Display Deterrence, som Norge også deltok i.
Invasjonen
Angrepet på Irak startet om morgenen 20. mars 2003, med luftangrep og beskytning med Tomahawk-missiler fra amerikanske og britiske marinefartøyer, fulgt av en bakkeoperasjon samme dag. Luftoperasjonen dro veksler på erfaringene både Storbritannia og USA høstet fra patruljering av de to flyforbudssonene som ble innført over Irak etter Golfkrigen i 1991. Det første luftangrepet – ment å ramme president Hussein – var mislykket. Deretter ble Iraks kommando- og kontrollsystem rammet, så vel som kapasiteter som kunne brukes til krigføring med masseødeleggelsesvåpen. Australia, Storbritannia og USA bidro til luftoperasjonen, som omfattet 41 404 tokt.
Invasjonen skjedde i sør, vest og nord. Luftoperasjonen skjedde fra baser både i regionen, fra den britiske øyen Diego Garcia i Indiahavet, Storbritannia, USA, og fra hangarskip i Golfen. Bakkeoperasjonen skjedde fra Kuwait, etter at Tyrkia hadde avvist USAs forespørsel om å åpne en annen front i nord, fra tyrkisk territorium.
I sør gikk amerikanske styrker inn for å iverksette én framrykking mot hovedstaden Bagdad, en annen mot landets nest største by, Basra. Allierte styrker gjennomførte støtteoperasjoner: Amerikanske og britiske avdelinger, støttet av polske spesialstyrker, inntok Umm Qasr; britiske styrker besatte Basra – begge etter harde kamper. Britene tok også kontroll over den strategisk viktige vannveien Shatt al-Arab. Enheter fra alle fire land ble fra operasjonens begynnelse satt inn for å sikre irakiske oljeinstallasjoner, både på land og plattformer i Golfen.
I vest ble amerikanske, australske og britiske spesialstyrker satt inn for å ta kontroll over Iraks utskytingsramper for Scud-missiler, og for å blokkere rømningsveier til Syria. Også i vest ble oljefelter sikret. I nord ble amerikanske fallskjermstyrker satt inn i det kurdiske selvstyreområdet. Etter at Tyrkia nektet bruk av sitt territorium for invasjonen, måtte planene endres, og bakkestyrker settes inn kun fra Kuwait. I nord samarbeidet USA med kurdiske styrker (Peshmerga), hvor de blant annet inntok Kirkuk 10. april, etter først å ha tatt kontroll over oljeindustrien i Mosul.
Spanske styrker ble satt inn kort tid etter invasjonen, først i kampoperasjoner sammen med australske og britiske avdelinger, deretter vesentlig til humanitære oppgaver.
Framrykkingen mot Bagdad gikk raskt, til tross for kraftige sandstormer som forsinket styrkene. Hovedstaden ble tatt etter tre uker; kampen om Bagdad pågikk til 10. april 2003, etter at flyplassen var inntatt 4. april. Iraks regjering utplasserte Republikanergarden i og rundt Bagdad for forsvar av hovedstaden. Den militære motstanden var større enn under invasjonen i 1991, særlig i sør, men Bagdad ble inntatt med mindre motstand enn forventet.
Som i den innledende fasen av krigen i Afghanistan, Operation Enduring Freedom (OEF), spilte spesialstyrker en viktig rolle, særlig i Nord-Irak. Allerede i 2002 støtte amerikanske og irakiske spesialsoldater sammen på irakisk territorium. Spesialstyrker fra Storbritannia, Tyrkia, Israel, Jordan og Iran opererte også i Irak. Irakiske spesialenheter gikk på sin side inn i Saudi-Arabia og Kuwait.
Invasjonen var ledet fra USAs sentralkommando (CENTCOM); øverstkommanderende for operasjonen var general Tommy R. Franks. De allierte styrkene besto av nærmere 300 000 soldater, hvorav USA sto for 248 000; Storbritannia 45 000; Australia 2000; Spania 1300 og Polen 200.
President Bush kunngjorde 1. mai 2003 at kampoperasjonene var over, og at man gikk inn i en ny fase, for å stabilisere Irak og støtte gjenoppbyggingen.
Regimeskifte
Baath-regimet gikk raskt i oppløsning, inklusive store deler av sikkerhetsapparatet, som dels gikk under jorda. President Saddam Hussein, og mange ledende medlemmer av regimet, gikk også i dekning. USA etablerte en egen administrasjon, og fjernet medlemmer av Baath-partiet fra offentlige stillinger. Dermed var hovedmålet for operasjonen nådd: regimeskifte.
Deretter begynte arbeidet med å nå de andre målene for krigen, blant annet å finne og tilintetgjøre masseødeleggelsesvåpen; finne og eliminere terrorister fra irakisk jord; samle informasjon om terrornettverk og masseødeleggelsesvåpen.
Krigens konsekvenser
Irak-krigen i 2003 fikk vidtrekkende konsekvenser for Irak – og etter hvert for stabiliteten i regionen. Den førte ikke til et stabilt demokrati i Irak, ei heller til demokratisering – eller stabilisering – i Midtøsten og Golf-området.
Det ble ikke funnet masseødeleggelsesvåpen; det ble ikke påvist noen direkte forbindelse mellom Irak og Osama bin Laden og al-Qaida – og USA lyktes ikke i å knytte det irakiske regimet direkte til internasjonal terrorisme. Derimot førte okkupasjonen av Irak til at det vokste fram en nasjonal motstandsbevegelse, med framvekst av en rekke væpnede grupper, hvorav flere med religiøs forankring. Den påfølgende krigen, etter selve angrepskrigen, var dels en motstandskamp, dels en borgerkrig.
Samtidig tiltrakk krigen i Irak seg internasjonal terrorisme, inklusive al-Qaida som etablerte en egen gruppe i Irak. Denne spilte senere en viktig rolle i borgerkrigen i Syria fra 2011, også i framveksten av Den islamske stat (IS) – som fra baser i Syria i 2014 iverksatte en framrykking i Irak, som igjen brakte en flernasjonal militær koalisjon til landet.
Tap av menneskeliv under selv invasjonen i 2003 var begrenset; 272 amerikanske og britiske soldater, og inntil ca. 10 000 irakere. Tapene – av militære, men enda mer sivile – ble langt større i den påfølgende krigen i Irak.
Norges rolle
Norge besluttet å ikke delta i selve angrepskrigen, men regjeringen vedtok 27. juni 2003 å bidra til stabiliseringen av Irak, med bakgrunn i en FN-resolusjon, og sendte militære bidrag til denne.
