Jeanne d'Arc (1412–31), ofte kalt La Pucelle d'Orléans (Jomfruen fra Orléans), fransk nasjonalhelt og helgen, født i landsbyen Domrémy i Bar, Champagne, hvor hennes far var en velstående bonde.
Under hundreårskrigen i middelalderen fikk hun en militær kommando og klarte å snu krigslykken til Frankrikes fordel. Kort etter ble hun tatt til fange av engelskmennene og brent på bål for trolldom og kjetteri. Henrettelsen fant sted i Rouen 30. mai 1431.
Hennes historie har bidratt sterkt til den franske nasjonalfølelse, og hun ble kanonisert 1920. Hennes festdag er annen søndag i mai.
Bakgrunn
Jeanne d'Arcs oppvekst falt i en periode under Hundreårskrigen mellom England og Frankrike, da burgunderne og armagnakene kjempet om herredømmet i Frankrike, og særlig forbitret var denne striden i hennes hjemtrakt. Disse forhold bidrog sikkert meget til å utvikle hennes sterke religiøsitet, som hadde et stort innslag av mystisisme.
Militære bedrifter
Fra 13-årsalderen mente hun flere ganger å høre røster fra himmelen, og hun hadde også åpenbaringer, og alt sammen gikk ut på at hun var kalt til å hjelpe Frankrikes konge mot hans fiender. Først etter 4-års forløp gav imidlertid foreldrene henne lov til å følge kallelsen, og februar 1429 kom hun til Chinon, hvor Karl 7 den gang oppholdt seg.
Hoffet stilte seg i førstningen meget skeptisk, men det måtte bøye seg for den voldsomme og stadig voksende folkestemning, og hun fikk kommandoen over en liten troppestyrke.
Hennes første bedrift var unnsetningen og befrielsen av Orléans mai 1429, deretter fulgte andre fremganger og til slutt den store seier over engelskmennene ved Patay i juni. Hun førte så Karl 7 til Reims, hvor han ble kronet. Dette var høydepunktet i hennes kortvarige karriere, og til takk for hennes innsats ble både hennes far og hennes eldste bror adlet.
Fangenskap
Hun ville nå rykke direkte mot Paris for å befri denne byen fra engelskmennene, men enkelte av hærførerne intrigerte mot henne, og fremstøtet ble forsinket og slo feil. På tross av sine motstandere ved hoffet fortsatte hun imidlertid kampen med mindre avdelinger, og mars 1430 ilte hun til Compiègne for å unnsette byen.
Her ble hun såret og – kanskje ved forræderi av sine egne – tatt til fange av den burgundiske vasall Jean av Luxembourg, og denne overlot henne til hertugen av Burgund, som så solgte henne til engelskmennene for 10 000 gullstykker. Karl 7 gjorde ingenting for å redde henne.
Rettergang
Engelskmennene ønsket å få henne dømt som heks, og hun ble stilt for en fransk kirkedomstol i Rouen. Den ble ledet av biskopen av Beauvais. Rettergangsprotokollene er bevart; de er et interessant tidsdokument; hun ble anklaget for trolldom og kjetteri, det ble lagt vekt på å få henne til å tilstå at hele hennes misjon og røstene hun hadde hørt, var bedrageri.
Jeanne d'Arc svarte enkelt og klart på alle spørsmål, men ville ikke gå fra at hun hadde fulgt Guds kall. Til slutt presset de likevel en tilståelse av henne og tenkte så å dømme henne til livsvarig fengsel.
Henrettelse
Men engelskmennene var ikke fornøyd med det, og da hun tok sin tilståelse tilbake, ble hun dømt til døden for trolldom, spott og tilbakefall. 30. mai 1431 ble hun brent offentlig på torget i Rouen. Hun gikk rolig på bålet, etter eget ønske i kvinnedrakt, og hennes død gjorde inntrykk på alle som så på. «Det er forbi med oss, for vi har drept en helgen», skrev en engelskmann. Enkelte historikere har senere reist tvil om hvorvidt hun virkelig ble brent i Rouen 1431.
Jeanne d'Arc bidrog sterkt til utviklingen av den franske nasjonalfølelse, som ikke lenge etter førte til at engelskmennene ble drevet ut av landet. For franskmennene står hun som selve symbolet på den altoppofrende fedrelandskjærlighet. Dommen over henne ble kjent ugyldig av paven alt 1456, 1909 ble hun beatifisert og 1920 kanonisert. Hennes festdag, annen søndag i mai, er fransk nasjonal høytidsdag.
Jeanne d'Arc i litteraturen
Jeanne d'Arc er i litteraturen behandlet av en rekke forfattere. Nevnes kan Voltaire i La Pucelle d'Orléans (1738), Schiller i Die Jungfrau von Orleans (1801), Mark Twain i Personal Recollections of Joan of Arc (1896), Anatole France i biografien Vie de Jeanne d'Arc (1908), George Bernard Shaw i Saint Joan (1923) og Paul Claudel i Jeanne au Bûcher (1938); dessuten Carl Fredrik Engelstad i romanen De levendes land (1986).
Jeanne d'Arc i musikk
Også mange musikalske verker er inspirert av Jeanne d'Arcs liv og skjebne. De viktigste er:
- Giuseppe Verdis opera Giovanna d'Arco til tekst av Temistocle Solera etter Schiller, uroppført i Milano 1845
- Pjotr Tsjajkovskijs opera Jomfruen fra Orléans etter Schiller, uroppført i St. Petersburg 1881
- Charles Gounods musikk til Jules Barbiers skuespill (1873)
- Et symfonisk dikt av Jean Absil (1945)
- Komposisjon for damekor og solister av Ernest Chausson (1880)
- Komposisjon for sopran og orkester av Maurice Jaubert til tekst av Charles Péguy (1937)
- Resitasjon og orkester av Maurice Rosenthal, tekst Joseph Delteil (1936)
- Messe pour le centenaire de Jeanne d'Arc av Paul Paray (1931)
- Det dramatiske oratoriet Jeanne d'Arc au bûcher med musikk av Arthur Honegger og tekst av Paul Claudel, uroppført i Basel 1938
- Sang for mezzosopran og orkester av Franz Liszt med tekst av Alexandre Dumas (1845)
Jeanne d'Arc i filmen
Historien om Jeanne d'Arc har vært filmatisert flere ganger. Den mest berømte versjonen er Carl Th. Dreyers La Passion de Jeanne d'Arc (1928) med Maria Falconetti i hovedrollen. Her er hennes tro skildret – og hennes lærde, kyniske motstandere utlevert – i følsomme og dramatiske nærbilder. Ingrid Bergman spilte rollen i Victor Flemings Joan of Arc(1948), og Jean Seberg i Otto Premingers Saint Joan (1957), etter George Bernard Shaws skuespill og med manuskript av Graham Greene.
Robert Bresson laget en asketisk versjon, Le Procès de Jeanne d'Arc (1962), Jacques Rivette stod for den fem timer lange Jeanne la pucelle (1994) med Sandrine Bonnaire, og Luc Besson laget den handlingsmettede The Messenger: The Story of Joan of Arc (Jeanne d'Arc, 1999) med Milla Jovovich.
