Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

Svalbard

Versj. 11
Denne versjonen ble publisert av Marte Ericsson Ryste 25. november 2014. Artikkelen endret 3 tegn fra forrige versjon.

Svalbard, fellesnavn på ishavsøyene mellom ca. 74° og 81° n.br., 10° og 35° ø.l.; utgjør en del av Kongeriket Norge; 61 022 km2.

Den største og viktigste øya er Spitsbergen (37 814 km2); dernest følger (etter størrelse) Nordaustlandet (14 467 km2), Edgeøya (5073 km2) og Barentsøya (1291 km2) samt en rekke mindre øyer. Mer isolert ligger Kvitøya, Kong Karls Land og Hopen, og lengst i sør Bjørnøya.

Navnet er avledet av sval, 'kjølig', og bard, 'kant, rand'.

Administrasjon

Norge ble 1920 tilkjent overhøyhet over Svalbard gjennom Svalbardtraktaten.

Svalbard administreres av en sysselmann oppnevnt av Kongen med myndighet som en fylkesmann. Sysselmannen er videre notarius publicus, politimester og hjelpedommer ved underretten, samt innehar en rekke andre offentlige verv. Sysselmannen holder til i Longyearbyen.

Svalbard sorterer rettslig under Nord-Troms tingrett og Hålogaland Lagmannsrett som har sete i Tromsø. Sysselmannen er administrativt underlagt Justisdepartementet ved Polaravdelingen, og er faglig underlagt andre departementer. Det interdepartementale polarutvalg er et samordnende og rådgivende organ for Svalbard og sysselmannen, med Polaravdelingen i Justisdepartementet som sekretariat. Sysselmann fra 2009 er Odd Olsen Ingerø.

Selv om Svalbard er en del av Kongeriket Norge, har det status verken som fylke, kommune eller eget valgdistrikt. Nordmenn som bor der, har hjemstavn i Norge, i den kommune de var bosatt før de reiste til Svalbard. I 1971 ble det opprettet et lokalt Svalbardråd, som utviklet seg til et politisk valgt organ som var rådgivende for lokale og sentrale myndigheter.

Svalbardrådet ble i 2002 avløst av Longyearbyen lokalstyre, som et ledd i en utvikling mot økt lokaldemokrati for innbyggerne på Svalbard. Lokalstyrets medlemmer velges gjennom direkte valg hvert fjerde år. Lokalstyret har ansvar for myndighetsutøvelse på visse saksområder, for offentlig tjenesteyting, for utviklingsoppgaver og for tekniske tjenester som elektrisitet og fjernvarme, veier, vann, avløp og renovasjon. Lokalstyret ble omorganisert i 2006, og har nå fire avdelinger: Administrasjon, Kultur- og Fritidsforetak, Oppvektsforetak og Bydrift Longyearbyen.

Svalbard har egen bergmester som skal påse at bergverksordningen for Svalbard blir overholdt. Russland har en konsul i Barentsburg.

Naturforhold

Landskapet er dominert av breene, som dekker nær 61 % av landarealet. Svære platåbreer, som helt skjuler landformene under, finnes hovedsakelig på Nordøst-Spitsbergen og Nordaustlandet. På Vest-Spitsbergen stikker vanligvis spisse fjelltopper opp fra isen; for øvrig forekommer en rekke større og mindre dalbreer, som mange steder når helt ned til havflaten.

Fjordene er også karakteristiske trekk i landskapet, særlig vest og nord på Spitsbergen, med Van Mijenfjorden, Isfjorden og Wijdefjorden som de betydeligste. De høyeste fjelltoppene er Newtontoppen (1713 moh.) og Perriertoppen (1712 moh.) på den nordøstlige del av Spitsbergen. Der fjellgrunnen er bygd opp av flattliggende lag, som over sentrale og østlige deler av Spitsbergen samt på Edgeøya og Barentsøya, finner man karakteristiske trappeformede fjell, ofte med bratte sider.

Lange strekninger av kysten, særlig på vestsiden av Spitsbergen, har tydelig strandflate, enkelte steder over 10 km bred.

Geologisk er Svalbard et svært interessant område, med bergarter fra alle hovedperioder av Jordens historie. De yngste bergartene (fra tertiær) finnes i de sentrale og sørlige deler av Spitsbergen, fra Isfjorden og sørover. Disse lagene er omgitt av formasjoner fra Jordens mellomtid (trias, jura og kritt), og videre mot vest og nord finnes avsetninger fra Jordens oldtid (perm–silur).

De eldste bergartene er mer eller mindre omdannet ved jordskorpebevegelser og skriver seg fra Jordens urtid (prekambrium) og tidlige oldtid (opp til silur) og er således eldre enn 400 millioner år. Disse grunnfjellsbergartene, som på Svalbard har fått betegnelsen Hecla Hoek-lagene, forekommer på den nordlige delen av Nordaustlandet, mellom Wijdefjorden og Hinlopenstretet på Nordøst-Spitsbergen, og langs vestkysten av Spitsbergen, hvor de er foldet opp i rekker av spisse fjelltinder.

De yngre, sedimentære bergartene er i flere områder rike på plante- og dyrefossiler, som gir indikasjoner på en tidligere rik flora og fauna på øyene. Drivverdige kullforekomster som skriver seg fra tertiær- og karbontiden, finnes særlig ved Isfjorden, med gruvesamfunn rundt Longyearbyen, Barentsburg og Sveagruva ved Van Mijenfjorden.

På Longyearbyens breddegrad (78° 13ʹ n.br.) er det midnattssol fra ca. 20. april til 21. august og mørketid fra ca. 26. oktober til 16. februar. Lengst sør i Svalbard-området (Bjørnøya, 74° 30ʹ n.br.) begynner tiden for midnattssol omtrent 2 uker senere og slutter 2 uker før, mens tidsrommet lengst nord (81° n.br.) starter ca. 1 uke før og varer 1 uke lenger. Tilsvarende gjelder mørketiden.

20. mars 2015 inntreffer en total solformørkelse over det meste av Svalbard.

Klima og miljø

Svalbard har et maritimt tundraklima med mye tåke og skyer. Indre fjordområder har tørt klima. En gren av Golfstrømmen gjør vestkysten av Spitsbergen til det nordligste isfrie området i verden i sommerhalvåret; samtidig kan østkysten være blokkert av is som til dels føres med strøm rundt Sørkapp.

Årets gjennomsnittstemperatur for Longyearbyen er stort sett mellom -8 oC og – 2 oC. Middeltemperaturen for kaldeste måned (mars) varierer fra -7 oC (Bjørnøya) til ca. -15 oC i indre fjordområder på Spitsbergen. Middeltemperaturen for varmeste sommermåned (juli eller august) er 3-6 oC.

Nedbøren er, som normalt i arktiske strøk, beskjeden og er på omkring 200-500 millimeter i året. I sørøst er det mest nedbør, ca. 1000 mm i året.

Svalbard har 7 nasjonalparker, 6 naturreservater, 15 fuglereservater og ett geotopvern-område. Nasjonalparkene utgjør 24 prosent av Svalbards landareal og omfatter i tillegg 20 000 km2 marine områder. 65 prosent av Svalbards areal har en form for vern.

Plante- og dyreliv

Bare 6-7 prosent av Svalbards landareal har vegetasjon. Trær og busker finnes ikke, men dvergbjørk vokser noen steder ved indre deler av Isfjorden. Polarvier er vanlig. Omkring 170 arter av karplanter er funnet. Vegetasjonen er tilpasset en kort vekstsesong og tidlig blomstring når de øverste jordlagene er opptint.

I flatlendte strøk er det store områder med mosebevokst og fuktig tundra. Under fuglefjell, der jordsmonnet gjødsles sterkt, kan det etter arktiske forhold være en svært rik vegetasjon.

Også dyrelivet har relativt sparsomt med arter. Pattedyr er representert av isbjørn, fjellrev (polarrev), svalbardrein og flere arter av seler og hvaler. Hvithval er den tallrikeste av hvalartene. Isbjørn og hvalross er totalfredet. Det er omkring 600 hunder på Svalbard.

Svalbard har et stort antall fugler fordelt på 36 arter. Svalbardrypa er den eneste standfuglen. De mest tallrike artene er sjøfugler som alkekonge, teist, krykkje, havhest, polarmåke og polarlomvi og lomvipå Bjørnøya. Ærfugl er den vanligste andefuglen.

Røye er den eneste ferskvannfisken. Havet omkring Svalbard er relativt rikt på fisk og reker.

Befolkning og samferdsel

Per 1. juli 2014 var det 2 562 bosatte personer på Svalbard, hvorav 2 118 personer i de norske bosetningene. Av disse utgjorde utenlandske statsborgere 457 personer. Det vil si at mer enn hver femte innbygger i de norske bosetningene er utlending. I tillegg bor det 750 russere (og ukrainere) i Barentsburg og 10 polakker ved en forskningsstasjon i Hornsund. Nesten alle er bosatt i Longyearbyen, Barentsburg og Ny-Ålesund; nær tre fjerdedeler bor i Longyearbyen.

Sommerbesøk av vitenskapelige ekspedisjoner og turister, både norske og utenlandske, har økt sterkt de senere år. Dette skyldes blant annet at reisemulighetene mellom Svalbard og fastlandet er blitt betydelig forbedret, og ved utbygging av overnattingsmulighetene. I dag er det daglig flyforbindelse med Tromsø og Oslo. Det er også regelmessig flyforbindelse mellom Longyearbyen og destinasjoner i Russland. Det er mindre flyplasser både i Ny-Ålesund og i Svea, mens kommunikasjonen ellers på øygruppen skjer med småfly, helikopter, båt i den isfrie delen av året og med snøscootere i vinterhalvåret. Det er ikke veier mellom bosetningene.

Longyearbyen har fra midten av 1970-årene utviklet seg fra en mannsdominert hybel- og anleggsby til et «normalt» samfunn, med stadig flere familieboliger og sosiale og kulturelle aktiviteter av forskjellig art, og med de fleste tettstedfunksjoner. Her kommer ukeavisen Svalbardposten ut, og her ligger telekommunikasjonssenteret Svalbard Radio. Den store radiostasjonen Isfjord Radio ved innløpet til Isfjorden fjernstyres nå fra Svalbard Radio.

På Platåfjellet ved Longyearbyen ligger Svalbard Satellittstasjon, SvalSat Satellittsamband (fra 1979) til Norge, har gitt en vesentlig forbedring av telefonforbindelsen. Bjørnøya Radio fjernstyres fra Bodø Radio (fra 1996). Radioforbindelse opprettholdes som nødkommunikasjon i Sveagruva, Ny-Ålesund og de russiske bosetningene. Det er også radio på den meteorologiske stasjonen på Hopen.

Fra høsten 1996 ble GSM mobiltelefonsystem tatt i bruk med dekning rundt Longyearbyen. TV overføres via satellitt.

Historie

Islandske årbøker nevner for året 1194 ‘Svalbard funnet’, og i Landnámabók fra 1200-tallet står det at det er 4 døgns seilas fra Island til Svalbard ‘nord i havsbotn’. Det er uvisst om det refereres til Svalbard av i dag. Den nederlandske sjøfarer Willem Barentsz oppdaget Bjørnøya og Spitsbergen i 1596 og laget det første kjente Svalbard-kartet i 1598.

I 1611 begynte britene fangst av grønlandshval. I de nærmeste tiårene deltok også dansker, spaniere, franskmenn, tyskere og nederlendere i hvalfangst ved Svalbard. Danmark-Norge gjorde krav på suverenitet over området uten å få gjennomslag for kravet.

Etter hvert som hvalfangsten ble ulønnsom, mistet suverenitetsspørsmålet aktualitet. Russiske pelsjegere overvintret fra 1715, og russere drev fangst til omkring 1850. Den første norske overvintring skjedde på Bjørnøya og Spitsbergen i 1795. Norsk overvintrings- og sommerfangst på Svalbard fikk et oppsving på 1800-tallet og Tromsø ble Norges fremste ishavsby.

Kulldriften kom i gang omkring 1905 og aktualiserte spørsmålet om suverenitet over øygruppen. I 1910, 1912 og 1914 ble det holdt Spitsbergen-konferanser som ikke løste problemet, men i 1920 ble Norge gjennom Svalbardtraktaten tilkjent overhøyhet over Svalbard. Suvereniteten ble overtatt først i 1925 etter et tidkrevende arbeid om anneksjonskravene. Etter hvert ble 4 223 km2 «traktateiendommer» innløst eller oppkjøpt av Norge, men Russland opprettholdt sine interesser. Det var først og fremst russerne som benyttet seg av Svalbardtraktatens rett for alle signaturmaktene til å utnytte Svalbards naturressurser.

I 1941 ble driften ved gruveanleggene stanset og de norske borgerne på Svalbard evakuert til Skottland og de russiske borgerne til Arkhangelsk. En tysk flåtestyrke anført av slagskipene ‘Tirpitz’ og ‘Scharnhorst’ ødela Longyearbyen, Barentsburg og Grumantbyen i 1943, og året etter ble bebyggelsen ved Sveagruva rasert av en tysk ubåt.

Etter andre verdenskrig ble de norske og russiske gruvesamfunnene gjenoppbygd. Under den kalde krigen oppsto ikke alvorlige konflikter om Svalbard. Norsk suverenitet er markert med betydelige investeringer på øygruppen. Den største av flere gruveulykker, i Kings Bay-området i 1962, førte til regjeringen Gerhardsens fall året etter.

I 1973 ble de første nasjonalparker, naturreservater og fuglereservater opprettet. Svalbard lufthavn Longyearbyen ble åpnet offisielt i 1975. Svalbard ble tilknyttet det automatiske rikstelefonnettet i 1978 og NRK TV i 1984. Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) ble opprettet i 1993 og er verdens nordligste utdannings- og forskningsinstitusjon.

I 1996 inntraff Norges største flyulykke da et russisk fly styrtet på Operafjellet og 141 personer omkom.

I 1997 åpnet Svalbard Satellittstasjon (SvalSat) på Platåberget ved Longyearbyen. I 2001 ble Svalbards første lokalstyre valgt. Svalbards globale frøhvelv åpnet i 2008.

Næringsliv

Samtlige 39 land som underskrev Svalbardtraktaten av 1920 har like rettigheter til økonomisk virksomhet på øygruppen. Gruvedrift på kull, som har en mer enn hundre år lang historie på Svalbard, er det ene av tre hovedbein samfunnet står på; de to andre er forskning/utdanning og reiseliv.

Store Norske Spitsbergen Grubekompani driver i dag Gruve 7 i Adventdalen, en gruve ved Svea Nord og en i Lunckefjell. Styret i Store Norske vedtok i november 2014 at minst 100 stillinger skal fjernes grunnet lave kullpriser på verdensmarkedet. Russiske Trust Arktikugol driver en gruve i Barentsburg.

På grunn av mer isfritt hav i senere år har kommersielt fiske etter torsk og hyse ved Svalbard utviklet seg siden 2012. Det kan også utvikle seg skipstrafikk øst for Svalbard.

Satsing på turisme og reiseliv i Longyearbyen begynte i 1990-årene, og i tiden som fulgte har reiselivet vært i stor vekst. Fra 1999 til 2013 økte antallet gjestedøgn fra over 43 000 til 107 000 årlig. Turister kommer til Svalbard med fly eller båt (cruiseskip eller private småbåter).

Anbefalt litteratur

  • Helberg, Bjørn Hebba: Svalbards arkeologiske historie, 1998, Finn boken
  • Arlov, Thor B.: Svalbards historie, 2. utg., 2003, isbn 82-519-1851-0, Finn boken
  • Ellingsve, Eli Johanne: Stedsnavn på Svalbard, 2005, isbn 82-519-2011-6, Finn boken
  • Harland, W.B. m.fl.: The geology of Svalbard, 1997, isbn 1-897799-93-4, Finn boken
  • Hoel, Adolf: Svalbard : Svalbards historie 1596-1965, 1966, 3 b., Finn boken
  • Kovacs, Kit M. & Christian Lydersen, red.: Svalbards fugler og pattedyr, 2006, isbn 82-7666-230-7, Finn boken
  • Rønning, Olaf I.: Svalbards flora, 3. utg., 1996, isbn 82-7666-101-7, Finn boken
  • Thuesen, Nils Petter: Svalbards historie i årstall, 2005, isbn 82-458-0742-7,Finn boken
  • Ulfstein, Geir: The Svalbard Treaty : from terra nullius to Norwegian sovereignty, 1995, isbn 82-00-22713-8, Finn boken

Anbefalt lenke