Kjernekraftulykker, hendelser i en kjernereaktor som får alvorlige konsekvenser for driften av et kjernekraftverk og omgivelsene.
Det rapporteres årlig om en rekke feil og uhell ved kjernereaktorer. De fleste av disse uhellene klassifiseres som hendelser, det vil si de graderes i område 1-3 i INES-skalaen. Når feil ved reaktorene sjelden fører til alvorlige ulykker, skyldes det at sikkerhetsforskrifter og sikringsmekanismer stort sett er så gode at feil oppdages før skader inntreffer. Inntil 2011 er det rapportert om fire større reaktorulykker, hvorav bare én har medført direkte tap av menneskeliv. Ulykkene i 1979 og 1986 inntraff som en følge av menneskelig svikt, ved at sikkerhetsforskrifter ikke ble fulgt og sikringsutstyr satt ut av funksjon.
I 1954 oppstod det brann i en grafittmoderert reaktor i Windscale i Nord-England i forbindelse med igangsettelsen av reaktoren. Brannen medførte så store mengder utslipp av 131I at det i noen uker måtte settes restriksjoner for bruk av matvarer fra et nærliggende område for at ikke fastsatte grenser for strålebelastning skulle bli overskredet.
I mars 1979 sviktet pumpene for kjølevannet til en lettvannsreaktor på Three Mile Island, nær Harrisburgh i Pennsylvania, USA. Reaktoren stoppet automatisk slik at kjedereaksjonene døde ut straks pumpene sviktet. Men av en total termisk effekt på 2500 MW kom 200 MW fra radioaktive reaksjoner som fortsatte å løpe en tid etter at reaktoren var stanset. Temperaturen i reaktoren fortsatte derfor å stige i et par døgn, og så lenge temperaturen steg, var faren for eksplosjon av reaktortanken til stede. Dette kunne har ført til betydelige utslipp av radioaktive produkter. Det ble derfor truffet tiltak for evakuering av befolkningen, uten at dette ble nødvendig. Da trykket i reaktortanken steg, åpnet noen sikkerhetsventiler seg og radioaktiv gass begynte å sive ut, men i så små mengder at det ikke representerte noen fare for befolkningen. Ulykken førte imidlertid til store materielle skader. Reaktoren var totalt ødelagt. Ved opprensingen, som tok 10 år og kostet omkring én milliard dollar, konstaterte man en delvis smelting av brenselstavene.
I april 1986 oppstod brann i en grafittmoderert, vannkjølt reaktor i Tsjernobyl i Ukraina i forbindelse med eksperimentering med turbogeneratorene som ble drevet av reaktoren. Reaktoren var kjørt ned for årlig vedlikehold og var ikke i ordinær drift. For å gjennomføre eksperimentene gikk operatøren utenom de fastsatte rutiner for start av reaktoren, og den kom ut av kontroll. I løpet av 4 sekunder steg den termiske effekten til over 3200 MW, som den var konstruert for å yte. Siden kjølingen samtidig var nedsatt, fordampet kjølevannet, og brenselet ble pulverisert i den sterke varmen. Det oppstod en dampeksplosjon i reaktoren og reaktorbygningen. Dermed fikk grafitten tilgang på luft, og det oppstod en eksplosjonsartet brann. Reaktoren i Tsjernobyl atskilte seg fra amerikanske og vest-europeiske ved at den ikke var bygd i inneslutningstank. Dette er senere blitt påbudt også for reaktorer i Russland og andre land i det tidligere SSSR. Også på en rekke andre områder er det foretatt endringer av sikkerhetsanordninger og -regler for å hindre nye ulykker. Se også Tsjernobyl-ulykken.
I mars 2011 ble Japan rammet av et jordskjelv med påfølgende tsunami. Fukushima-kraftverket på nordøstkysten av Japan ble ikke ødelagt av selve jordskjelvet, men som følge av den påfølgende tsunami sviktet strømforsyningen til anlegget. Dieseldrevne nødaggregater ble også slått ut av tsunamien, og mangel på kjøling medførte branner og eksplosjoner i flere reaktorer. Dette medførte spredning av radioaktive stoffer til omgivelsene. Reaktorene var blitt automatisk avstengt etter jordskjelvet, men sekundærprodusert radioaktivt materiale i reaktoren medfører fortsatt energiutvikling og behov for kjøling en tid etter at kontrollstaver er satt inn og reaktoren er avstengt. I mai 2011 pågår fortsatt arbeid med å kjøle ned reaktorene og begrense spredning av radioaktivitet. En oversikt over utviklingen av reaktorulykken finnes på wikipedia.
