En gud Baal, som oftest tilknyttet et stedsnavn, opptrer hyppig over hele Midtøsten i over 1700 år fra ca. 1500 fvt. Spørsmålet om hvorvidt vi har å gjøre med en rekke lokalkulter, eller om det dreier seg om ulike manifestasjoner av den ene og samme hovedgud Baal, må betraktes som uavklart.
Baal er omtalt mange ganger i Den hebraiske bibel/Det gamle testamente, der en rekke tekster tar skarp avstand fra hans kult. Det er sannsynlig at Baal har vært dyrket av både «kananeerne» og israelittene i gammel tid, og at Baal-kulten utgjorde en sterk konkurrent til Jahve-kulten. Men det er vanskelig å danne seg et utfyllende bilde av kultens omfang og karakter.
Ras Shamra-tekstene (se Ugarit) beretter om Baals tilknytning til gudefjellet Safan, hans kamp på liv og død med gudene Lotan, Jam ('Sjø'), Mot ('Død') og hans forhold til hoved-guden El og til gudinnen Anat. Mange har ment at mytene utgjør en fast syklus som gjenspeiler naturens kretsløp i jordbruksåret. Når Mot dreper Baal, representerer dette høsten, og når Baal vender tilbake fra dødsriket, kommer våren med fornyet fruktbarhet og gryende liv på åker og eng. Det har også vært hevdet at Baal-myten har vært dramatisk fremført i kultiske riter. En må regne med at Baal spilte en meget viktig rolle som vær- og fruktbarhetsgud i det regnfattige syrisk/palestinske området.
Ikonografi
Baal ble ofte fremstilt med en svingende kølle i høyre hånd mens venstre hånd holder et lynsymbol (et spyd med spissen vendt nedover). På hodet bæres en konisk hjelm. I Ras Shamra-tekstene beskrives lynet som hans våpen, og han ledsages av lyn, torden og skyer. Noen ganger ble Baal omtalt som en okse, et typisk fruktbarhetssymbol i det gamle Midtøsten.
