Cellevev, samling celler som er ordnet i et bestemt forhold til hverandre og omdannet eller differensiert for samme funksjon. Læren om vevene kalles histologi (betegnelsen stammer fra C. Mayer), og er den grenen av anatomien som søker å utforske organenes mikroskopiske bygning, eller i det store og hele de indre forhold og egenskaper ved de organiske elementærbestanddeler.
For tiden skjelner vi hos dyr mellom følgende vev: 1) epitelvev, 2) binde- og støttesubstanser, 3) muskelvev, 4) nervevev. Som et eget vev oppfattes undertiden også blodet.
For plantenes vedkommende inndeles cellevev alminnelig i: 1) meristemer (delingsvev), 2) hudvev, 3) styrkevev, 4) ledningsvev, 5) parenkym (grunnvev) og 6) sekresjonsvev.
Historikk
Det første forsøk på å vise vevenes oppbygning av bestemte elementærdeler ble gjort i 1806 av botanikeren Ch. Treviranus. Han skjelnet mellom slike elementærdeler som korn, kuler, celler (dvs. hulrom begrenset av en vegg på samme måte som cellen i en bikake), fibrer, rør og hinner. Senere innførte C. Mayer begrepet vev for dyrerikets vedkommende. Han skjelnet mellom bladvev (epitel), cellefibervev, brusk-, ben-, kjertel-, muskel- og nervevev. Studiet av vevene gjennomgikk en rivende utvikling da det sammensatte mikroskopet og den histologiske teknikk ble forbedret og man derved kom til den erkjennelse at de kjerneholdige celler er grunnlaget for alle organismers oppbygning og bæreren av de fysiologiske funksjoner.
