Frederik 2. var dansk-norsk konge i perioden 1559–88. Han var sønn av Christian 3., og hyllet som tronfølger i Danmark i 1542 og i Norge 1548.
I 1559 var Frederik med på erobringen av Ditmarsken. Allerede fra sin tronbestigelse hadde han planer om å erobre Sverige, gjenopprette en nordisk union og gjøre Danmark til den ledende østersjømakt. Den nordiske sjuårskrigen i perioden 1563–70 var planlagt som en lynkrig, hvor han med tyske leietropper skulle seire over Sverige. I stedet ble krigen langvarig, ødela rikenes og kongens finanser, og svekket kongens personlige maktstilling. Freden i Szczecin (Stettin) i 1570 gav ingen av de to rivaliserende stater seieren, og stillingen ble nærmest status quo.
Etter statsfinansenes sammenbrudd i årene 1566–67 så Frederik seg nødsaget til å kalle hjem sin bitre uvenn Peder Oxe for at denne som rikshovmester skulle forsøke å få orden på rikenes økonomi. Statens finanser ble brakt i orden, og Danmarks næringsliv fikk en blomstringsperiode. Frederik konsentrerte seg mest om byggevirksomhet (renessanseslottene Kronborg og Frederiksborg), jakt og drikkelag. Som konge besøkte han Norge i 1585, da han kom til Båhus.
Etter at svenskene hadde brent Sarpsborg i 1567 ble byen flyttet til Glommas munning, og den nye byen Fredrikstad ble oppkalt etter kongen. En statue av Frederik, utført av Wilhelm Rasmussen, ble i 1917 reist på torget i Gamlebyen i Fredrikstad.
Frederik ble i 1572 gift med Sofie av Mecklenburg og fikk sju barn, deriblant Christian 4.
Videre lesning
Utvalgt litteratur
- Rian, Øystein: Danmark-Norge : 1380-1814, b. 2: Den aristokratiske fyrstestaten 1536-1648, 1997, isbn 87-500-3514-2, Finn boken
