Parisoperaen, det tradisjonsrike statlige kompaniet i Paris for opera og ballet, etablert av Ludvig 14 i 1669. Betegnelsen brukes også om det storslåtte operahuset, som ble innviet i 1875 og som lokalt kalles Palais Garnier (etter arkitekten). Parisoperaen hører i dag inn under Opéra National de Paris hvor Bastilleoperaen også inngår. Operasjef siden 2014 er Stéphane Lissner. Musikksjef siden 2009 er Philippe Jordan.
Parisoperaen har vært omorganisert mange ganger og hatt skiftende navn gjennom tidene, men har alltid blitt referert til som L’Opera, «Operaen», for å skille den ut fra de mange andre operascenene som har eksistert i Paris. Fra 1672 til midt på 1800-tallet var det offisielle navnet stort sett Académie Royale (ev. Impériale) de Musique under konge-(keiser)dømmene, mens kompaniet under republikkene ble kalt Opéra National eller lignende. Etter innføringen av den tredje republikk i 1870 fikk operaen navnet Théâtre National de l’Opéra. Dagens offisielle betegnelse Opéra National de Paris er fra 1994.
Etter å ha dannet et ballettkompani i 1661, etablerte Ludvig 14 operaen i 1669 på initiativ av lyrikeren Pierre Perrin. De første årene holdt operaen til på en ombygget tennisbane. Jean-Baptiste Lully, som var musikksjef ved hoffet, overtok ansvaret i 1672, utvidet ensemblet og satte sine egne operaer på plakaten.
I de hundre årene fra 1673 til 1773 holdt operaen til i Théâtre du Palais Royal, som man overtok etter Molières trupp. Operaens hjem 1794-1820 var hovedsakelig Théâtre National. I 1821 flyttet operaen inn i det nybygde Salle Le Peletier som var bygget etter tegninger av arkitekten François Debret. Dette teatret var operaens hjem til det brant ned i 1873 – da var arvtageren Palais Garnier imidlertid under oppførelse.
Palais Garnier, «Parisoperaen», var bestilt av Napoleon 3. Det ble bygget etter tegninger av Charles Garnier, som vant en arkitektkonkurranse i 1861. Operahuset ble innviet 5. januar 1875. Som monumentalbygning inngikk det i den store byfornyelsen ledet av Haussmann; man lot blant annet være å beplante Avenue de l’Opéra som leder opp til huset, slik at den mektige fasaden uhindret kan sees på avstand.
Palais Garnier ble en vellykket operascene med svært god akustikk, men det er også blitt ansett som et eksempel på prangende offisiell arkitektur og et symbol på kostbar fyrstelig praktutfoldelse. Berømmelsen økte da Gaston Leroux utga skrekkromanen Operafantomet (1910) med handlingen lagt til huset; romanen er filmatisert flere ganger og er dessuten forelegg for suksessmusikalen Phantom of the Opera (1986) av Andrew Lloyd Webber.
Opéra-Comique ble innlemmet i Parisoperaen i 1939, men skilt ut igjen i 1990. Rolf Lieberman var en betydelig operasjef 1972-78.
Mange betydelige operaer har blitt uroppført på Parisoperaen, i Palais Royal-tiden eksempelvis verker av Rameau og Gluck. I Salle Le Peletier uroppførte man Rossinis Guillaume Tell (1829), Benvenuto Cellini av Berlioz (1838) og Verdis Siciliansk vesper (1855) og Don Carlos (1867). Her utfoldet den såkalte grand opéra seg, med stort anlagte verker av komponister som Luigi Cherubini, Daniel François Auber, Giacomo Meyerbeer og Fromental Halévy.
I Palais Garnier har man hatt urpremierene på operaer av blant andre Jules Massenet, Igor Stravinskij og Olivier Messiaen.
Blant de norske solistene som har sunget på Parisoperaen skiller to seg ut, Kaja Eide Norena og Kirsten Flagstad. Eide Norena var en ledende lyrisk sopran her i mellomkrigstiden, særlig i fransk repertoar. Kirsten Flagstad gjestet årlig med bejublede Wagner-forestillinger i den første etterkrigstiden.
