Oksidasjonstall brukes i kjemiske formler for ioner som opptrer med flere ladninger som f. eks. jernioner: Fe2+ og Fe3+. Kloridene deres skrives med oksidasjonstallene som romertall, slik:
Fe(II)Cl2 og Fe(III)Cl3.
Oksidasjonstallene skrives som romertall for å skille dem fra andre tall som brukes i en reaksjonsligning.
Oksidasjonstallet fastsettes etter bestemte regler for hvert atom i et molekyl eller ion. Reglene er gitt i tabellen nedenfor. De brukes i den rekkefølge de er gitt i tabellen.
| 1 | Atomene i et grunnstoff har oksidasjonstall 0. |
| 2 | Summen av oksidasjonstallene for atomene i et molekyl er 0, i et ion lik ioneladningen. |
| 3 | Fluor har oksidasjonstall -I i forbindelser. |
| 4 | Grunnstoffene i gruppe 1 har oksidasjonstall +I i forbindelser. |
| 5 | Grunnstoffene i gruppe har oksidasjonstall +II i forbindelser. |
| 6 | Hydrogen har i forbindelser oksidasjonstallet +I |
| 7 | Oksygen har i forbindelser oksidasjonstallet -II |
Ioner som består av et enkelt grunnstoff som Ca2+ og Fe3+ får oksidasjonstall lik ioneladningen. I disse to tilfellene +II og +III.
Ett eksempel med uorganiske stoffer
0 +I -II +I -II +I 0
2K(s) + 2H2O(l) → K+(aq) + OH–(aq) + H2(g)
Vi bruker reglene og skriver oksidasjonstallene rett over hvert grunnstoffsymbol. Vi ser at oksydasjonstallet for K øker i reaksjonen fra 0 til +I. Det betyr at K har blitt oksidert. Oksidasjonstallet for H er redusert fra +I til 0 så H har blitt redusert. Se for øvrig oksidasjon og reduksjon.
