Jordskorpens løsmasser over berggrunnen, sammensatt av uorganisk og organisk materiale, og med mikroorganismer og jordluft og jordvann i hulrommene (porene) mellom de faste partiklene. Løsmaterialet kan inndeles i jordarter etter måten det er dannet på. De fleste av landets jordarter er avsatt i avsmeltingsperioden under og etter siste istid for 13 000–8500 år siden. Etter at jordartene ble dannet, har de blitt påvirket av klima, topografi og levende organismer, og ulike typer jordsmonn er dannet.
Jordarter
Jordart er jord med en bestemt mekanisk eller kjemisk sammensetning eller geologisk opprinnelse. En geologisk inndeling gir gruppene uflyttede jordarter med 1) forvitringsjord og 2) organisk jord (mold eller moldjord), og flyttede jordarter med 1) morenejord, flyttet av isen; 2) sedimentær jord, flyttet av vann; 3) flygesand, flyttet av vind; 4) skredjord.
Mineralske jordarter grupperes etter den kornstørrelsesfraksjon som dominerer. Grusjord består hovedsakelig av grus, den slipper vannet lett igjennom og har liten kapillaritet. Sandjord inneholder over 85 % av kornstørrelsene 2,0–0,06 mm (mest kvartskorn). Morenesand og -grus har blandet kornstørrelse, større eller mindre innhold av finpartikler og kan ha betydelig næringsinnhold, mens sedimentær sand og grus er mer ensartet i kornstørrelse, utvasket og næringsfattig. Siltjord (mojord) inneholder over 80 % av korn mellom 0,06 og 0,002 mm. Siltjord er sur, næringsfattig og kald men tørkesterk, og kan etter kultivering bli god åkerjord. Kjente norske typer er mjele (Romerike), kvabb (Østerdalen og Gudbrandsdalen), kopp- og kleimjord (Solør).
Leirjord
Leirjord preges av partikler med diameter under 0,002 mm som gjør seg sterkt gjeldende allerede fra 10 % innhold. Fra 40 % leirinnhold er jorden sterkt sammenhengende, vanskelig å bearbeide (stiv til svært stiv) og lite gjennomtrengelig for vann. Ved stort vanninnhold er leirjord plastisk, i tørr tilstand sprekker den opp eller danner harde klumper. Ved stort innhold av sand, silt eller eventuelt humus, er leirjord god jord. Jorden i store deler av våre beste jordbruksstrøk i flatbygdene på Østlandet og i Trøndelag er marin leire (avsatt i havet). Humusjord preges av plantematerialet den er dannet av og av omdanningsgraden på dette.
Jordsmonnet
Jordsmonnet er de øverste lag av løsmassene som er påvirket av prosesser betinget av klimaet, mikroorganismer og landskapsformer, og som derfor skiller seg ut fra undergrunnsjorden. Da prosessene som utvikler jordsmonnet virker fra overflaten og nedover, utvikler variasjoner i sammensetning og farge seg gradvis nedover. Disse vertikale forandringene gir jordsmonnet et karakteristisk lagdelt utseende (jordprofil). Jordsmonn utviklet fra samme type geologisk avsetning med en bestemt mekanisk og mineralogisk sammensetning, og hvor naturlig drenering samt fysiske og kjemiske egenskaper er ens, oppviser samme jordprofil. Man kan videre dele inn i undertyper etter stein- og blokkinnhold, hellingsforhold, oppstikkende fjell osv. De ulike klimasonene har utviklet forskjellige jordsmonntyper.
Brunjordprofilet
Brunjordprofilet (inceptisol) har uskarpe laggrenser. Det organiske materialet er blitt godt omdannet etter hvert slik at det har moldegenskaper. Innholdet avtar jevnt nedover i profilet. Så følger et brun- eller gråaktig sjikt. Brunjord er vanlig i løvskog. Den finnes hovedsakelig omkring Oslo, på Ringerike, omkring Mjøsa, men brunjord forekommer også langs fjordene på Vestlandet og ved Salten og Ofoten i Nord-Norge. I særlig tørre strøk går transporten av løste stoffer overveiende oppover med kapillærvannet, og det blir en opphopning av utfelte salter i de øverste sjikt (saltbitterjord, i Norge i Nord-Gudbrandsdalen).
På myr finnes torvjord- og sumpjordprofiler. Torvjordprofilet har et torvaktig humuslag på minst 30 cm. Mineraljorden under dette er lite påvirket av de jordsmonndannende faktorer. Leirjordprofilene viser liten omdannelse av mineraljorden, fordi leire yter stor motstand mot vanntransport og kjemisk påvirkning. Under marin grense omkring Trondheimsfjorden og Oslofjorden nord til Ringerike og Romerike er leirjordsmonn utviklet. Ellers i landet opptrer leirjordprofil som smale belter langs elvene under den marine grense. Dette jordsmonnet gir grunnlag for landets mest produktive jordbruksarealer.
Av andre typer jordsmonn som har stor utbredelse ellers i verden, nevnes lateritt og svartjord. Lateritt (oxisol) finnes i fuktige tropiske strøk i Afrika og Sør-Amerika. Den har ingen tydelig lagdeling, men har en karakteristisk rødlig farge etter jernforbindelsene i den. Bare det aller øverste laget med planterester inneholder plantetilgjengelige næringsstoffer.
Svartjord
Svartjord (mollisol) er vanligste jordsmonntype på stepper, prærier og pampas i tempererte strøk på Jorden. Den har et tykt lag av brun til svart kornet, moldrik jord øverst. Svartjord er det næringsrikeste jordsmonnet, og svartjordsområdene hører til de fruktbareste jordbruksområdene i verden.
Jordsmonnet er under stadig forandring etter påvirkning av en rekke faktorer som surhetsgrad (pH), vanninnhold, innhold av organisk materiale, kjemiske og fysiske prosesser som f.eks. smuldring eller oppsprekking av korn og partikler eller pakking av maskiner. Påvirkningene bidrar til å endre jordsmonnets karakter stadig mer i forhold til utgangspunktet. Ulike dominerende faktorer gir ulike karakterjordsmonn, f.eks. høy grunnvannstand gir sumpjordprofil med høyt innhold av lite omdannet organisk materiale. Høyt til fjells og langt mot nord ligger jordmaterialet praktisk talt upåvirket, fordi temperaturen er lav og produksjonen av organisk materiale liten.
Jordstrukturen
Jordstrukturen bestemmes av måten de enkelte jordpartiklene ligger i forhold til hverandre. Enkeltkornstruktur har man hvor strukturelementet i jorden er den enkelte jordpartikkel. Slik struktur er karakteristisk for grovkornet jord (grus og sand). I en aggregatstruktur er enkeltpartiklene kittet sammen til sekundærpartikler (aggregater); i grynstrukturen har de grynstore aggregatene liten innbyrdes sammenheng. Aggregering av jord har sammenheng med dens innhold av finmateriale (leir- eller humuskolloider), fordi den oppstår ved elektrostatiske krefter.
Jordforbedringsmidler virker på jordstrukturen enten direkte fysisk eller indirekte gjennom det kjemiske og biologiske miljø. Kalking har overveiende indirekte virkning, til tross for at det toverdige kalsiumion i og for seg er viktig. Organiske forbedringsmidler, som kompost, torvstrø, husdyrgjødsel, slam fra kloakkrenseanlegg m.m., binder sammen sandjord og gjør stiv leirjord mindre sammenhengende. Gammel, veldrenert kulturjord har sterkt skjelett, i og med at den er aggregert. Jordarbeiding kan ikke skape god struktur, bare understøtte de naturlige strukturdannende prosesser. Strukturen kan lett ødelegges ved feilaktig jordbehandling, f.eks. ved å bruke tunge maskiner eller bearbeide jorden når vanninnholdet er for stort.
Jordundersøkelser
Jordundersøkelser i landbruket går ut på å bestemme surhetsgrad og innhold av lettløselig fosfor, kalium og eventuelt andre næringsstoffer. Se jordanalyse og jordprøve.
