I sivile saker er en dom den avgjørelse som retten treffer når den helt eller delvis avgjør det krav som er gjenstand for et tvistemål; i straffesaker kalles rettens avgjørelse en dom når siktede (tiltalte) dømmes eller frifinnes. De andre avgjørelser som retten treffer, er enten kjennelser eller beslutninger. En dom skal ha grunner og skal avsies i et rettsmøte. I høyesterettssaker trer stemmegivningen i stedet for domsgrunner. En dom bør avsies umiddelbart etter at saken er opptatt til doms. Domsmyndigheten er skarpt atskilt fra lovgivningsmyndigheten og forvaltningsmyndigheten. Dommernes oppgave er på grunnlag av gjeldende lov og rett å avgjøre omtvistede spørsmål i en konkret sak.
En dom i en sivil sak kan som regel ikke kreves fullbyrdet før den er blitt rettskraftig (se tvangsfullbyrdelse). En straffedom må alltid være endelig før den kan fullbyrdes. Før fullbyrdelse kan skje, skal dommen regelmessig forkynnes, se forkynnelse. En straffedom skal fullbyrdes uoppholdelig eller så snart det kan skje; adgangen til å fullbyrde straffedom foreldes etter utløpet av lovbestemte frister fra 5 til 30 år, etter straffens størrelse (strl. § 71 flg.). Om de rettsmidler som kan anvendes mot en dom, se sivilprosess og straffeprosess.
