Prest, religiøs spesialist som på vegne av et samfunn eller en menighet utfører kultiske handlinger, spesielt offerhandlinger, men også orakel- og helbredelsesfunksjoner. I denne grunnleggende forstand av ordet fantes prester (gresk hierevs, latin sacerdos, hebraisk kohen) i de fleste religioner i antikken, og de finnes i tallrike tradisjonelle (etniske) religioner i dag. Prester får sine oppgaver tildelt enten ved arv eller ved personlig valg (kall).
Kristendommen
Det er uklart om urkirkens presbyter, eldste, hadde prestefunksjoner, men på 100-tallet var slike funksjoner fast etablert og forvaltet av et hierarki der biskopen stod øverst og kunne delegere sine sakramentale funksjoner til presbyterne, dvs. «prestene». Presteembetet forutsatte ordinasjon av en biskop og, gjennom biskopen, tilknytning til apostolisk suksesjon. I middelalderen fikk det geistlige hierarki en posisjon som uunnværlig mellomledd mellom Gud og de troende. Reformasjonen var ikke minst en protest mot denne presterollen. De protestantiske kirkene fremhevet først og fremst prestens rolle som forkynner, og prekenen ble hans viktigste oppgave. Den anglikanske og den lutherske kirke holdt imidlertid fast på nattverdens betydning som sakrament, og at dette sakrament (i tillegg til dåpens sakrament) normalt måtte forvaltes av ordinerte prester. En rekke kirker ønsket å markere bruddet med den katolske kirke ved å unngå å bruke ordet «prest»; i stedet valgte man betegnelser som «pastor» (latin, hyrde), «forstander» osv. I tiden etter 2. Vatikankonsil (1962–65) har det skjedd en markert tilnærming mellom den romersk-katolske og protestantiske kirke i synet på prestegjerninger.
Den norske kirke
Presteskapet er inndelt i biskoper, proster, sogneprester og kapellaner. Proster og biskoper utnevnes av Kongen i statsråd – proster etter søknad, biskoper etter en kirkelig avstemning. Biskoper og proster er embetsmenn. Sogneprester og kapellaner tilsettes av bispedømmerådet og er statstjenestemenn. Det finnes også institusjonsprester, f.eks. sykehus- og fengselsprester og prester ansatt i kirkelige organisasjoner.
De «indre forhold i trossamfunn» er unntatt fra likestillingsloven av 1978, og Bispemøtet av 1961 uttalte at ingen må nødes til å handle mot sin samvittighet og pålegges alter- eller prekestolfellesskap med kvinnelige prester.Et mindretall innen kirken (bl.a. med henvisning til bibeltekster som 1 Kor 14,34 og 1 Tim 2, 11–12) går imot kvinnelige prester.
I Kirken er det også ulike syn når det gjelder spørsmålet om praktiserende homofile og lesbiske kan få adgang til prestetjenesten. Kirkemøtet vedtok høsten 1997 enstemmig at «personer som lever i homofilt samliv ikke kan inneha kirkelig tjeneste som vigslet prest, diakon eller kateket». På tross av dette vedtaket gjeninnsatte Hamar-biskopen 1998 en prest som levde i partnerskap, og på Bispemøtet 1999 sa et mindretall av biskopene (Oslo, Hamar, Tunsberg og Nord-Hålogaland) seg uenige i Kirkens offisielle syn på homofilisaken, og at de vil arbeide for å endre kirkens praksis på dette området. Innad i Kirken fryktet man at en kirkepolitisk kamp mellom konservative og liberale krefter i denne saken ville føre til en dyp splittelse i den norske enhetskirken.
Andre religioner
På grunn av ordets nære assosiasjon med kristendommen, anvendes ordet «prest» vanligvis ikke om religiøse spesialister eller ledere (imam, rabbiner, bhikkhu, lama, guru osv.) innenfor de andre verdensreligionene. Man kan likevel snakke om brahmaner som hinduismens «prestekaste», og de har, særlig i forbindelse med livets overgangsriter, mange av de samme funksjoner overfor andre grupper i samfunnet som kristne prester. På samme måte kan man i Japan snakke om «buddhistiske prester» som inngår ekteskap, etterfølges i embetet av en sønn, og forvalter et bestemt tempel der rituelle tjenester utføres for legfolket.
