Et tvangsekteskap er et ekteskap som ikke er inngått i overensstemmelse med den frie viljen til de som gifter seg. I FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter står det i vedlegg 3 artikkel 10 (jf. vedlegg 5 art. 23) at «[e]kteskap må stiftes på grunnlag av et fritt samtykke av brudefolkene».
Disse bestemmelsene er blant annet gjennomført i norsk rett ved ekteskapsloven § 1b, som sier at «[k]vinner og menn har samme rett til å velge ektefelle. Ekteskap skal inngås av egen fri vilje og med eget samtykke».
En som er blitt tvunget til å gifte seg, kan reise sak for å få ekteskapet kjent ugyldig. En slik sak må reises innen seks måneder etter at vedkommende ble fri for tvangen og ikke senere enn fem år etter at ekteskapet ble inngått, se ekteskapslovens § 16.
Straffen for å tvinge noen til mot sin vilje å inngå ekteskap, enten ved bruk av vold, frihetsberøvelse, utilbørlig press eller annen rettsstridig atferd, eller trusler om slik atferd, er fengsel inntil seks år. Det står i straffelovens § 253. Medvirkning straffes på samme måte.
I en typisk sak om tvangsekteskap har Høyesterett dømt en far og en stebror dømt til henholdsvis to og et halvt år og til to års fengsel.
Straffebestemmelsen gjelder også der ekteskapet er inngått i et annet land. Tvangsekteskap er ikke uvanlig i visse kulturer, men det motarbeides både på nasjonalt og internasjonalt nivå.
