Pierre Corneille, fransk dramatiker, bror av Thomas Corneille; utdannet som jurist og virket som embetsmann i fødebyen Rouen. Han regnes blant grunnleggerne av den franske klassisisme og er særlig kjent for sine heroiske tragedier. Men moderne forskning understreker også hvor variert Corneilles forfatterskap er. Han har skrevet mange komedier som bygger på barokke idealer; særlig viktig er L'Illusion comique (Den teatrale illusjon, 1637), som blant annet viser slektskap med Shakespeare, og som kan tolkes som en hyllest til teateret. Hans fantasifulle eventyrspill, som utnytter samtidens scenetekniske nyvinninger, har også mange barokke trekk, dette gjelder særlig Andromède (1650). Tragediene Corneille skrev mot slutten av sitt liv, er sjelden blitt spilt; de er til dels meget dystre og blodige og svært forskjellige fra de verkene hans berømmelse bygger på.
Corneilles mest kjente verk er tragikomedien Le Cid (1637), som betegner opptakten til den franske klassisisme. Dette skuespillet oppnådde en berømmelse ikke noe fransk teaterstykke tidligere hadde fått. Det viser dikterens evne til å konsentrere stoffet og skape dramatisk spenning, og også hans sikre psykologiske innsikt. Men det viser også at Corneille hadde et selvstendig forhold til samtidens litterære idealer, og stridighetene Le Cid utløste, skyldtes ikke minst at skuespillet ikke fulgte alle de prinsippene som klassisismen etter hvert skulle bygge videre på, og særlig kravet til sannsynlighet ("vraisemblance"). Kardinal Richelieu, som på denne tiden drev en målrettet politikk for å skaffe eneveldet kontroll over litteraturlivet, ba Det franske akademi om å avgjøre stridighetene med en dom som ble formulert av Jean Chapelain, og som ikke gikk i Corneilles favør. Likevel blir Corneille ti år senere valgt inn i Det franske akademi.
Blant hans øvrige tragedier i samme stil som Le Cid kan nevnes Horace (1641), Cinna (1642), martyrspillet Polyeucte (1643), La Mort de Pompée (1644) og Rodogune (1645).
Corneille huskes mer enn noe annet som en skildrer av menneskets sjelsstyrke. Hans helter virkeliggjør seg selv når de overvinner sine egoistiske tilbøyeligheter og underordner seg høyere, uselviske mål. Derfor har man ofte diskutert om Corneilles tragedier er «tragiske» i streng forstand. Heltene er ikke underlagt skjebnen, men makter selv å løse de konflikter de står overfor. Corneille gav uttrykk for at han ville skape et teater der l'admiration, beundringen for heltenes storhet, forårsaker tilskuernes estetiske opplevelse, og der den dramatiske spenning oppstår gjennom heltenes indre kamper før de velger de rette handlinger. Hans menneskesyn er i slekt med samtidens ny-stoisisme og også trolig preget av den franske adelens idealer fra tiden før eneveldet.
Corneilles skrifter om teaterets teori og teknikk, som Les trois Discours sur le poème dramatique (1660), hører til de betydeligste franske litteraturteoretiske skriftene på 1600-tallet.
