Jordskorpen, det ytterste 5-70 km tykke og kaldeste laget av Jorden. Jordskorpen er forskjellig for kontinentene og dyphavsområdene både i alder, dannelse, sammensetning og tykkelse.
Kontinentalskorpen er tykkest, lettest (tetthet rundt 2,7 g/cm2), økende med dypet) og eldst. Stort sett er den 30-50 km tykk, men er tykkere under fjellkjeder som Himalayafjellkjeden og Alpene, og tynnere under kontinentale riftbassenger som Nordsjøen og Den Øst-Afrikanske riften samt langs kontinentalmarginene. Den består av bergarter rik på mineralene feltspat og kvarts, som har relativt lav tetthet. Granitt er en typisk kontinentalskorpebergart som stort sett er fraværende i havbunnskorpe. Kontinentalskorpen inneholder bergarter med aldre opptil 4 milliarder år, og blir generelt yngre mot randen av kontinentene.
Havbunnskorpen er bare rundt 10 km tykk, har en tetthet på rundt 2,9 g/cm2, og er stort sett yngre enn 200 millioner år. Ny havbunnskorpe dannes ved spredningsryggene (midthavsryggene), der litosfæreplater beveger seg fra hverandre og materiale fra den underliggende mantelen stiger opp, smelter, og inlemmes i skorpen. Denne prosessen danner en lagdelt skorpe, med gabbro og ultramafiske bergarter underst, deretter basaltiske ganger og lava, og øverst sedimenter som øker i tykkelse bort fra spredningssryggen. Den fører også til at havbunnskorpen blir eldre bort fra spredningsryggene. Samtidig ødelegges havbunnskorpe i subduksjonssoner, der den synker ned i mantelen og assimileres (resirkuleres). Nedsynkning skjer der plater beveger seg mot hverandre og drives av at eldre havbunnskorpe blir kaldere og tettere enn den underliggende mantelen. Subduksjon er grunnen til at den eldste intakte havbunnskorpen på Jorden "bare" er rundt 340 millioner år gammel (i Middelhavet). Rester av til dels mye eldre havbunnskorpe finnes imidlertid bevart i de fleste fjellkjeder som et resultat av kollisjon mellom kontinenter og lukking av gamle havområder. Øya Leka er et eksempel fra Den kaledonske fjellkjeden.
Både kontinentalskorpe og havbunnskorpe består av både magmatiske og metamorfe bergarter, samt av et tynnere lag med sedimentære bergarter nær overflaten. Temperaturen øker med dypet med en gradient på 20-30 °C/km i øvre del av kontinentalskorpen, og med en lavere gradient dypere nede. For havbunnskorpe er gradienten vanligvis noe høyere, og langs spredningsryggene er den mye høyere. Jordskorpens undre grense kalles Moho, og representerer en overgang til mantelbergarter, som er mye mer mafiske, dvs. rik på magnesium og jern og uten kvarts.
Kontinentalmarginer indikerer overgangen mellom kontinentalskorpe og havbunnskorpe. Overgangen er gradvis og komplisert, og endrer gjerne karakter langs marginen når det gjelder bredde og vulkansk aktivitet. Den norske kontinentalskråningen mot atlanterhavet (atlanterhavsmarginen) markerer en slik overgang.
