Adeliepingvin er en fugleart i slekten børstehalepingviner. Den hekker langs hele kysten av Antarktis og er avhengig av sjøisen for å overleve.
Beskrivelse
Fjærdrakten er svart og hvit. Hunnen og hannen er som regel like store, med en gjennomsnittlig høyde og vekt på 70 cm og 4,5 kg.
Bestand og utbredelse
I dag finnes det omlag 3,79 millioner hekkende par fordelt på 251 kolonier rundt kysten av det antarktiske kontinentet. Fra februar til oktober jakter adeliepingvinenene etter mat langs enden av pakkisen i Sørishavet.
Næring
Dietten består i hovedsak av fisk (arten Pleuragramma antarcticum), krill (Euphausia superba og Euphausia crystallorophias) og blekksprut (Psychroteuthis glacialis).
Kjemiske analyser av fossile eggeskall tyder på at adeliepingvinenene begynte å spise mer krill kun for 200 år siden. Denne endringen skyldes trolig den den drastiske nedgangen i bestandene av sel og hval i Sørishavet på grunn av fangst. Forskere har regnet ut at denne nedgangen førte til omlag 150 millioner tonn mer krill til pingvinene hvert år.
Adeliepingvinenen er i stor grad avhengig av sjøisen for både å skaffe mat til kyllingene om sommeren (reproduksjon) og seg selv om vinteren (overlevelse). Leveområdet gjennomgår store endringer i løp av året.
Vintre med mye sjøis betyr et større jaktområde og mer mat for pingvinene. Om sommeren gir derimot lite sjøis rundt koloniene bedre forhold, ved at pingvinene kan ta flere kortere turer og gi mat til kyllingene sine oftere. På slike gode sommere kan parene klare å fore opp begge ungene. I dårlige år med mye sjøis om sommeren kan de ende opp med å ikke klare å fore opp noen.
Formering
Adeliepingvinene trenger bar bakke og tilgang på småstein for å lage reir, og de legger som oftest to egg. Hunnen og hannen bytter på å ligge på egget, men i likhet til keiserpingvinen er det hannen som ligger på egget lengst uten tilgang på mat, opptil 40-45 dager i strekk.
Fuglene ankommer kolonien i oktober. Når hunnen har lagt egg drar hun til havet for å spise mens hannen blir igjen for å ta første vakt på egget. Etter to-tre uker kommer hunnen tilbake og bytter med hannen. Enkelte hanner blir igjen i kolonien noen få dager for å samle flere steiner til reiret, mens andre drar med en gang til havet for å spise. Hunnen vil så ruge på egget opp til to uker til, før hannen returnerer. Når ungene klekker, vil parene veksle på å hente mat i havet og fore ungene med deres eget mageinnhold hver dag.
Eggene og ungene i kolonien er i fare for å bli spist av andre sjøfugl som sørjo og kjempepetrell. Når ungene er klare for sin første tur til havet i februarmåned, venter også andre rovdyr som leopoardsel (Hydrurga leptonyx) og spekkhogger. Kun omlag 20 % av ungene som klekkes og fores opp hver sommer vil overleve lenge nok til å kunne reprodusere seg. Adeliepingvinener blir kjønnsmodne i en alder av 4-5 år, og lever i gjennomsnitt i 12 år.
Adeliepingvinenparene har en høyere skilsmisserate (~ 17%) enn andre pingviner. Eldre, mer erfarne par har ofte bedre suksess med å reprodusere enn yngre, uerfarne par.
Miljøtrusler
Verdensbestanden av adeliepingvinen er listet som livskraftig (LC - least concern) på rødlista til Verdens naturvernunion for trua arter (IUCN). På tross av at adeliepingvinener har minsket drastisk i kolonier på Antarktishalvøya ser den globale bestanden til å ha økt med mer enn 27% de siste 30 årene.
Adeliepingvinenen er karakterisert som følsom for klimaendringer på grunn av dens tilhørighet til sjøisen. Beregninger med klimamodeller tyder på at bestanden av Adeliepingvinener vil øke helt fram til en global tempereaturøkning på 2 grader. Ved videre oppvarming er bestandene ventet å minske. Det er forventer at etter 2025 - 2050, vil alle kolonier nord for 67-68°S være borte. Andre trusler er menneskelig aktivitet som krillfiske i Sørishavet, forurensning, turistbåter, og konstruksjoner og luftfart ved forskningsstasjoner.
Analyser av miljøgifter i pingvinavføring, egg og blod viser at Adeliepingvinenen også er utsatt for miljøgifter transportert med atmosfæren til Antarktis.
Forskning
Adeliepingvinenen er en av pingvinartene det forskes mest på i Antarktis og ofte er forskningsstasjonene bygget i nærheten eller innimellom selve kolonien. Ved hjelp av overvåkingsmetoder som elektronisk ID-merking (pit-tag) kan forskere følge med på livshistorien til individene helt fra de klekkes i kolonien.
Flere forskningsstasjoner gjerder inn kolonier, slik at pingvinene kun kan gå inn og ut gjennom spesialdesigna porter. Her blir ID-merka individer automatisk registrert og veid hver gang de passerer porten. I tillegg utstyres også noen pingviner med loggere, for å registrere hvor de drar for å finne mat, hvor dypt de dykker, og hvordan de takler fysiologiske utfordringer.
Kulturhistorie
Adeliepingvinenen ble oppdaget av Jules Dumont d'Urville i 1840 og er oppkalt etter landområdet Terre Adélie i Øst-Antarktis, som igjen er oppkalt etter oppdagerens kone Adélie Dumont d'Urville. Den engelsk-norske oppdageren Carsten Borchgrevink overvintret midt i en adeliepingvinenkoloni på Kapp Adare i Øst-Antarktis i 1899, og skiver i sin bok fra 1901 om dem:
"It was most curious to see these birds as they invaded the peninsula in the spring, long before the ice broke. From the 14th of October, one continual stream of penguins waddled across the ice towards their summer residence, like so many people, they walked after each other."
