Sverdet var et av de viktigste våpnene i vikingtid sammen med spyd og øks. Det er funnet ca. 3500 sverd fra vikingtid i Norge. De fleste er funnet i mannsgraver som en del av det personlige utstyret til den avdøde og dette viser at sverdene hadde en viktig praktisk så vel som symbolsk betydning.
Vikingtidssverdet
Den første som systematiserte sverdene fra vikingtid var arkeologen Jan Petersen som i 1919 publiserte sin doktorgradsavhadling over vikingtidens våpen. Petersen delte sverdene inn i typene A–Æ etter formen på hjaltene i tillegg til flere særtyper. Petersens bok regnes fremdeles som den viktigste referansen både i norsk og internasjonal sammenheng.
Vikingtidssverdet har klinge eller blad med lengde mellom 70 og 90 cm. Klingen kan ha en eller to egger. Eneggede klinger er vanligst tidlig i perioden men utover på 800- og 900-tallet blir tveggede klinger nærmest enerådende.
Håndtaket består av et underhjalt og et overhjalt som beskytter hånden og stabiliserer grepet. Overhjaltet kan ha en løs topp som kalles knapp. Mange sverd har dekor på halter og knapp. Dekoren består gjerne av kontrastmetall: kobberlegering, tinn, sølv og niello med geometrisk dekor eller dyreornamentikk.
Vikingtidens tveeggede sverd oppfattes som en utvikling av det tveeggede langsverdet spatha, en romersk sverdtype. Det eneggede vikingtidssverdet var trolig en utvikling av scramasaxen, et enegget kortsverd med spiss odd utbredt både i germanske og angelsaksiske områder 400- 700 e. Kr.
Bruk
Vikingtidsverdet ble holdt med en hånd og i kamp fungerte det som huggvåpen. Billedfremstillinger viste at man gjerne hadde sverdet den ene hånden og skjoldet i den andre. Når sverdet ikke var i bruk var det festet i et belte, enten i livhøyde eller høyere opp på kroppen. Sverdskjedene var laget av organisk materiale som skinn, pels, og tre, og kunne ha metallbeslag rundt kanten øverst og på enden. De siste kalles gjerne doppsko og mange av disse er rikt dekorerte.
Import av sverd
Sverdene utgjør et betydelig gruppe av vikingtidens importfunn både fra de britiske øyer og fra kontinentet. Sverd fra frankiske våpensmier var viden kjent for sin høye kvalitet i denne perioden og særlig de såkalte ULFBERTH-klingene var av ypperlig kvalitet. Klingene har navn etter en innskrift på bladet. Innskrifter med latinske bokstaver oppfattes som et sikkert kjennetegn på import. Enkelte hjalter er også dekorert med ornamentikk som viser at de er produsert utenfor Skandinavia, men for det store flertallet av sverd er det vanskelig å skille mellom importerte og hjemlig produserte sverd.
Utbredelse
Vikingtidens sverdtyper er funnet i hele Skandinavia men de fleste funnene er fra Norge. Dette har sammenheng med at den hedenske gravskikken og tradisjonen med å legge sverd i gravene var mer utbredt her enn i Sverige og Danmark, men det kan også tyde på at sverdet hadde en bredere demografisk utbredelse på norsk område. Vikingtidssverd er også funnet på de britiske øyer, kontinentet, i Russland og Baltikum. Sverdfunn her settes gjerne i sammenheng med den Skandinaviske ekspansjonen i perioden og mange av funnene er gjort i skandinaviske graver eller deponert i våtmarksområder.
Sverdene i skriftlige kilder
Sverd nevnes i Gulatingsloven, den eldste bevarte norske lovteksten, som et av de obligatoriske våpnene som alle frie menn måtte bære når de skulle møte på tinget.
De mange henvisningene til sverd i sagalitteraturen og andre norrøne skriftlige kilder fra vikingtid og tidlig middelalder understreker at sverdet hadde en viktig funksjon som våpen men at det også var et viktig maktsymbol. Sverdene kunne gå i arv mellom generasjoner. Mange hadde egne navn som refererte til tidligere eiere, konkrete hendelser eller sverdets egenskaper i kamp. Omtalen av sverd omfatter også sverdenes utsmykking.
I litteraturen er det en tydelig sammenheng mellom utsmykkingen og sverdets som maktsymbol. Dette viser at de fysiske sverdenes utsmykking hadde en dypere symbolsk betydning i det norrøne samfunnet.
Litteratur
- The sword in Anglo-Saxon England. Its Archaeology and Litterature. Oxford: Clarendon Press.
- Signe Horn Nordhagen (1972). Sverd, vikingtid. I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind XVII. Oslo: Gyldendal Norske forlag.
- Vikingtidens sverd. Stavanger.
- Bergljot Solberg (2005): Sverd. I Einar Østmo og Lotte Hedeager (red) Norsk arkeologisk leksikon. Pax forlag A/S: Oslo.
