Fylkeskommune, betegnelse på den regionale forvaltningsmessige enhet i Norge. Hvert av Norges 18 fylker utenom Oslo (som er en primærkommune, men som også har fylkeskommunens oppgaver) utgjør en fylkeskommune. Fylkeskommunen ledes av et fylkesting, valgt i allmenne valg for fire år. Etter valget 2003 har fylkestingene mellom 33 og 57 mandater. Hedmark fylkesting har 33 mandater; fylket er ved en prøveordning et parlamentarisk styrt enhetsfylke, dvs. at fylkeskommunen er integrert med fylkesmannen til ett regionalt organ. Fylkestinget utøver til dels sine funksjoner gjennom fylkesutvalget. Administrativt ledes fylkeskommunen av en fylkesrådmann. Fylkeskommunens viktigste oppgaver er videregående undervisning, drift av en del kulturinstitusjoner og tekniske oppgaver (knyttet til veier, kraftproduksjon, næringsutvikling m.m.). Driften av sykehusene og spesialhelsetjenestens øvrige virksomheter ble overført til staten i 2002.
Fylkeskommunen har røtter tilbake til formannskapslovene av 1837, som bestemte at ordførerne i herredene i fylket, fylkesmannen og fogdene skulle samles en gang i året for å vedta fylkeskommunens budsjett og behandle andre fylkeskommunale saker. Men fylkeskommunen spilte en beskjeden rolle helt til 1940. Etter 1945, og særlig fra ca. 1950, fikk fylkeskommunen stadig flere oppgaver, samtidig med at dens tradisjonelle oppgaver ble langt mer ressurskrevende. Veksten var særlig sterk fra 1964, da bykommunene ble innlemmet i fylkeskommunene. Veksten fortsatte da fylkeskommunene fra 1976 ble en egen forvaltningsenhet, og altså ikke lenger en sammenslutning av kommunene i et fylke. Fra slutten av 1980-årene avtok veksten, da flere funksjoner etter hvert ble overført til kommunene og til staten.
Fylkeskommunens status diskuteres stadig, og fra tid til annen foreslås det både å nedlegge den og å gjøre fylkeskommunene (fylkene) større. Denne diskusjonen skjøt fart under prosessen om ansvaret for sykehusdriften. Diskusjonen påvirkes også av at fylkeskommunen står langt svakere i folks bevissthet enn staten og kommunene. Det er et uttrykk for dette at valgdeltakelsen er lavest til fylkestingsvalgene. Se også fylke, fylkesrådmann, fylkesting.
