Verdensbilde er en populær betegnelse for menneskenes samlede forestillinger om verdensaltet og vår klodes og menneskehetens rolle innenfor og i forhold til det.
Det astronomiske verdensbildet
Karakteristisk for utviklingen av det astronomiske verdensbildet har vært de stadig vikende horisontene, de stadige sprengningene av gamle grenser for tid og rom. Hos det primitive mennesket hersket det antroposentriske synet der observatøren var det sentrale punktet. Rundt ham er en flat jord, og over ham hvelver en kuppel besatt med lysende prikker, fiksstjerner, seg. Stjernene står opp og går ned og går med årstidene mot vest.
Slike forestillinger finnes det også trekk av hos de eldste kulturfolkene, for eksempel babylonerne og egypterne, men de ofret ikke problemet noen særlig interesse. Deres astronomiske virksomhet bestod vesentlig i å utføre nøyaktige observasjoner av himmellegemene ved å registrere deres posisjoner og bevegelser uten synderlige forsøk på å fortolke resultatene.
Det geosentriske verdensbildet
Det var først antikkens greske filosofer og naturvitenskapsmenn som prøvde å forstå hvordan og hvorfor de forskjellige himmelfenomenene oppstår. I dette geosentriske verdensbildet (også kalt det ptolemeiske verdenssystemet, etter en av oldtidens største astronomer Ptolemaios (ca. 140 evt.)) er den stasjonære jordkulen det dominerende trekket.
For å forklare himmellegemenes gang lot Evdoxos (409–356 fvt.) dem føres rundt Jorden av konsentriske sfærer som hver roterte med sin konstante hastighet. For å fremstille fiksstjernenes bevegelse trengtes bare én sfære, men for å beskrive planetenes mer kompliserte baner måtte han etter hvert innføre nye sfærer som de førstes poler var festet til. Evdoxos tenkte seg sfærene som geometriske konstruksjoner uten en fysikalsk realitet. Aristoteles (384–322 fvt.) derimot, forestilte seg dem som materielle krystallsfærer, og på grunn av hans store autoritet holdt denne synet om krystallhimler seg langt inn på 1500-tallet.
Det heliosentriske verdensbildet
Det geosentriske verdenbildet ble av Nicolaus Copernicus (1473–1543) erstattet av det heliosentriske verdensbildet, også kalt det kopernikanske verdenssystemet, hvor Solen er senteret som planetene, omgitt av sine måner, sirkler omkring. Vår jord fant sin naturlige plass i systemet, redusert til én liten planet blant flere. Copernicus' tanker var for øvrig ikke nye. De var blant annet hevdet allerede av grekeren Aristarkhos (310–230 fvt.), men uten å finne noen forståelse.
Copernicus fjernet alle krystallsfærene, unntatt den aller ytterste. Også for ham og hans samtid var det materielle universet begrenset av fiksstjernesfæren. Men etter hvert ble det klart at også den var en fiksjon, noe særlig undersøkelser utført av Isaac Newton (1642–1727) bekreftet. Det ble klart at verdensrommet strakte seg uhyre langt utover i alle retninger. Vår sol var omgitt av utallige stjerner, soler, i varierende avstand.
I 1750 forklarte naturfilosofen Thomas Wright (1711–1786) Melkeveiens lysbånd over himmelen med at Solen stod i sentrum av et skiveformet system av stjerner. Dette ble bekreftet av William Herschel (1738–1822, stellarastronomiens far), da han på slutten på 1700-tallet ved hjelp av stjernetellinger forsøkte å bestemme systemets struktur. Oppfatningen holdt seg helt frem til 1917, da Harlow Shapley (1885–1972) ut fra fordelingen av de kuleformede stjernehopene som danner stjernesystemets skjelett, viste at Solen på ingen måte er sentralkloden, men at den tvert imot befinner seg i systemets utkant. Ingenting særpreger Solen; den er en vanlig gjennomsnittsstjerne, én av milliarder.
På himmelen kan man observere lyse flekker, fra gammelt av kalt tåker, og allerede på 1700-tallet var det filosofer (Swedenborg, Kant, Wright med flere) som hevdet at disse ikke tilhørte vårt stjernesystem, Melkeveisystemet, men at de var fjerne øyuniverser. Det fantes ikke ett veldig stjernesystem, men mange.
Astronomene kunne lenge verken benekte eller bekrefte dette. Man kom riktignok etter hvert frem til at enkelte av tåkene befant seg i relativt beskjeden avstand og tilhørte Melkeveisystemet, men de eiendommelige spiralformede dannelsene (som syntes å unngå Melkeveien og derfor fikk navnet ekstragalaktiske tåker) var og ble et mysterium. Det endelige svaret ble først gitt av Edwin Hubble (1889–1953) i 1924, da han kunne bevise at avstanden til en av de nærmeste, Andromedagalaksen, er langt større enn Melkeveisystemets dimensjoner.
De ekstragalaktiske tåkene, eller galaksene som de nå kalles, er selvstendige stjernesystemer. Også Melkeveisystemet ble redusert til å være ett blant mange. Men fremdeles syntes det å stå i en særstilling i kraft av i være det største av alle systemene. I 1950 ble imidlertid den kosmiske avstandsskalaen revidert av Walter Baade (1893–1960). Galaksene er langt fjernere, og derfor langt større enn man tidligere trodde. Man vet nå at vårt melkeveisystem er representant for de store galaksene, men langt fra den største.
Dagens verdensbilde
Med nåtidens store teleskoper kan man «se» milliarder av lysår ut i verdensrommet, og man observerer milliarder av galakser, hver inneholdende milliarder av soler, som fjerner seg fra hverandre (universets ekspansjon). Hvor mange planeter som kretser omkring disse solene vet man ikke, men alt peker mot at planetsystemer er et vanlig fenomen, ikke noen sjeldenhet. Dannelse av planeter er sannsynligvis regelen, ikke unntaket, i en vanlig stjernes liv.
Likesom verdensrommets dimensjoner i menneskets verdensbilde har økt i historiens løp, har også tidsskalaen blitt utvidet. Det er langt fra jødenes verdensskapelse for mindre enn 6000 år siden til den moderne oppfatningen av universets alder på ca. 13,8 milliarder år. Omkring år 1900 mente astronomene at Jorden var noen timillioner år gammel; nå regner man over fire milliarder. Se også universet.
Menneskets plass i det moderne verdensbildet
Mennesket er neppe noe enestående fenomen. Man vil kanskje aldri kunne gi noe håndgripelig bevis for at det eksisterer intelligente vesener utenfor Jorden, men mye taler etter det vi nå vet for at det hersker ikke bare lavtstående, men også høytstående liv utallige steder i verdensrommet. Sannsynligvis finnes det sivilisasjoner på andre planeter, i andre solsystemer og galakser, spredt gjennom hele universet. Om letingen etter slike sivilisasjoner, se SETI.
De gamle verdensbildene har imidlertid fremdeles sine forsvarere. Ennå finnes det dem som hevder at Jorden er flat som en pannekake og at amerikanske og russiske fotografier fra verdensrommet er falsknerier. Det ptolemeiske systemet har stadig sine tilhengere. Astronomien gir rikelig tumleplass for spekulasjoner, og en rekke originale amatørverdensbilder har i tidens løp sett dagens lys. Som eksempel kan nevnes den såkalte hulverdenslæren, hvor tilhengerne hevder at vi ikke bor på overflaten av en massiv kule, men på innsiden av en veldig kuleflate med sol, måne, planeter og stjerner svevende inne i hulrommet. I en særstilling står den såkalte verdensislæren eller Hörbigers glasialkosmogoni som ble grunnlagt i 1913. Den omfatter de fleste eksakte naturvitenskapene (spesielt astronomi, geologi og meteorologi), og mener å kunne gi forklaringen på verden i fortid, nåtid og fremtid. Den fikk så stor tilslutning at vitenskapsmenn fra forskjellige fagområder som en motvekt mot den overhåndtagende propagandaen fant det nødvendig å imøtegå lærens hovedpunkter i en kritisk, vitenskapelig, men lett forståelig form (Henseling, Robert, red., Weltentwicklung und Welteislehre, 1925).
