Det gamle testamente, fork. GT, også kalt Den hebraiske bibelen, kanonisk (hellig) skrift for jødedommen og kristendommen (se også Bibelen). Det gamle testamente er skrevet på hebraisk med unntak av 1 Mos 31,47, Esra 4,8–6,18 og 7,12–26, Jer 10,10–11 og Dan 2,4b–7,28, som er forfattet på arameisk.
Betegnelsen
Det gamle testamente er kristen og forutsetter Det nye testamente (den kristne dobbeltkanon). Ordet testamente kommer av testamentum som er den kirkelatinske gjengivelsen av det greske diatheke (hebraisk berit, 'pakt, forbund').
Innhold
Det gamle testamente består av 39 «bøker» (se tabell, Bibelen) som representerer et utvalg av litterære tradisjoner fra det gamle Israel. Tekstene er samlet gjennom en lengre prosess. En rekke ulike sjangre er representert: historiske beretninger, fortellinger, lovstoff, kultiske forskrifter, religiøse sanger (salmer), myter, sagn, eventyr, fabler, dikt og visdomslitteratur. I utgangspunktet er tradisjonene før-jødiske og før-kristne, men danner bakgrunnsdokumenter for begge disse religionene. Islam har også mottatt betydelige impulser fra de gammeltestamentlige tradisjonene.
Det er mulig at Mosebøkene har foreligget i den form de har i dag allerede i det 5. årh. f.Kr. Det hefter imidlertid stor usikkerhet omkring kanonprosessen og standardiseringen av teksten. Selv om Den hebraiske bibelens ulike deler forelå i den form vi kjenner i dag ca. 200 f.Kr., vet vi fra Dødehavsrullene at det også var andre manuskripttradisjoner i omløp.
Den jødiske kanon
er tredelt og består av Loven (hebr. torah), Profetene (hebr. neviim) og Skriftene (hebr. ketuvim). Loven består av de fem Mosebøkene (etter Moses, som man antok var forfatteren). Profetene er todelt: De tidligere profeter består av Josva, Dommerne, Samuelsbøkene og Kongebøkene. De senere profeter består av Jesaja, Jeremia, Esekiel og Tolvprofetboken (Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki). Til Skriftene regnes Salmenes bok, Job, Daniel, Esra, Nehemja samt festrullene (hebr. megillot) som består av Rut, Høysangen, Forkynneren, Klagesangene og Ester.
De jødiske teologer som har hatt i oppgave å sikre Den hebraiske bibelens korrekte uttale og tekstoverlevering kalles massoreter. Derfor kalles den hebraiske bibelteksten ofte for massoretteksten, forkortet MT.
Kristne bibeloversettelser
følger en tradisjon som går tilbake til den greske oversettelsen Septuaginta (3.–1. årh. f.Kr.) og har en annen rekkefølge enn den jødiske kanon. Det er en vanlig misforståelse at Septuaginta ble laget på grunnlag av en ferdig hebraisk kanon. I virkeligheten foregikk store deler av kanoniseringen av massoretteksten og av Septuaginta-teksten som samtidige prosesser. For begge gjelder at kanoniseringsprosessen har vært langvarig og at omstendighetene er uklare.
Moderne bibeloversettelser er oversatt fra et hebraisk manuskript fra middelalderen, Codex Leningradensis fra 1008. Selv om dette er et sent håndskrift, har Dødehavsrullene vist at tekstoverleveringen har vært svært pålitelig gjennom mer enn tusen år.
Tradisjonen med å skulle oversette fra den hebraiske grunnteksten går tilbake til kirkefaderen Hieronymus på 300–400-tallet. Hieronymus mente at den hebraiske sannhet (hebraica veritas) var mer autentisk enn den greske sannhet (graeca veritas), fordi denne siste bare var en oversettelse av jødenes opprinnelige bibel. Hans oversettelse til latin av Det gamle testamente, Vetus Testamentum, kalt Vulgata, ble dominerende for ettertiden.
Med renessansehumanismen og Luther fikk studiet av Det gamle testamente på originalspråket en ny oppblomstring, og det ble etter hvert vanlig å oversette til nasjonalspråkene. De såkalte apokryfe skriftene som fantes i Septuaginta og Vulgata, men ikke i Den hebraiske bibelen, ble tatt ut av de lutherske bibler, men ikke av de katolske.
Etter den historisk-kritiske forskningens gjennombrudd på 1800-tallet har teologene vært opptatt av hermeneutiske og bibelteologiske problemstillinger knyttet til Det gamle testamente.
