Kongespeilet, norsk pedagogisk-filosofisk skrift fra 1200-tallet, det betydeligste litteraturverk som er bevart fra Norges middelalder. Kongespeilet har form av en dialog, i samsvar med en tradisjon for filosofiske skrifter som stammer fra antikken. Det er en «sønn» som spør og blir undervist av sin «far». Ifølge bokens prolog skulle Kongespeilet bestå av fire deler, om kjøpmannsyrket, om kongen og hans hird, om den geistlige stand og om bonden. Men bare de to første delene finnes i den boken som er overlevert.
Første del inneholder praktiske og moralske råd angående kjøpmannsskap og skipsfart, behandler bl.a. vindene, flo og fjære, temperaturforhold i forskjellige deler av jorden (jorden er kulerund!) og forhold i land som lå i periferien av det geografiske område man den gang pleide å ferdes i, Island, Grønland og Irland.
Annen del handler bl.a. om hirden, høvisk opptreden og om militærvesenet. Forfatteren tar blant annet opp de vanskelighetene som følger om kongen dør uten at arvefølgen er sikret. Etter dette går «far» over til å tale om selve kongedømmet og især dets forhold til geistligheten. Han hevder at kongen ikke er underordnet, men overordnet den øverste geistlighet. Denne delen av Kongespeilet er oppfylt av eksempler hentet fra bibelhistorie og lærd litteratur. Her er også mye av teologiske spekulasjoner. Kongespeilet ender med en omtale av de «to sverd», dvs. de dømmende og straffende myndigheter. Kongens sverd biter bestandig når det blir brukt, mens biskopens sverd, bannstrålen, bare biter når det er brukt rettferdig, men da enda kvassere enn kongens. Men dersom biskopens sverd blir brukt urettferdig, rammer det den som hugger, ikke den som blir hugd.
Kongespeilet er forfattet i «lærd» stil, som var utviklet i norrøn litteratur fra den latinske middelalderlitteraturs retorikk. Her er rikelig med kunstferdige perioder, sammensatte adjektiver, abstrakte uttrykk og billedbruk. Samtalen bærer preg av høystemt alvor og hever seg stundom, som i avsnittet om vindene og årstidene, til stor poetisk skjønnhet.
Fredrik Paasche hevdet at Kongespeilet ble skrevet ca. 1260 av erkebiskop Einar Gunnarsson Smjorbak, og at verket er ufullført fordi erkebiskopen døde i 1263. Men det har også vært gjettet på andre forfattere. Det er nå vanlig å tro at Kongespeilet er blitt til omkring midten av 1200-tallet. Kongespeilet er i sin art ikke enestående. I europeisk middelalderlitteratur finnes mange «fyrstespeil», bl.a. et på svensk, Konungastyrelsen fra ca. 1340-50.
