Fjellmarkmus, smågnagerart i hamsterfamilien. Den har vært plassert i markmusslekten (Microtus), men i Handbook of the Mammals of the World, Vol. 7: Rodents 2, plasseres den i slekten Alexandromys. I utseende er den meget lik markmus Microtus agrestis, den kan enkelt beskrives som ei markmus med litt lang hale.
Beskrivelse
Pelsen er brun (kaffebrun) på oversiden, fargen varierer fra mørk sjokoladebrun til blekbrun. Buken er grå eller gråbrun. Halen er også mørk oppå og lys under, med et tydelig skille. Kroppslengde inntil 15 cm , hale 6 cm og vekt 80 (105) g. Hannen er noe større enn hunnen.
Levevis
Fjellmarkmus lever i åpne områder på tundra, i barskog og blandingsskog og på steppe. Den kan finnes nesten opp til 3 000 m over havet. Den foretrekker fuktig grasmark og områder som blir sesongmessig oversvømt. Når leveområdet oversvømmes flytter fjellmarkmusa til høyereliggende og tørrere områder, for så å flytte tilbake igjen når flommen har avtatt.
Om sommeren spiser den grønne plantedeler, om vinteren også røtter, bær, frø og bark. Den kan hamstre føde for vinteren, men er avhengig av å finne tørka planter som tåler lagring. Lagrene gjemmes i egne kamre under bakken, et lager kan veie hele 3 kg.
Formeringen er som hos markmus, kullstørrelsen varierer geografisk. Hunnene er territorielle om sommeren med lite overlapp i leveområder. Hanners leveområder overlapper både med mange hunner og flere hanner. Monogame par skal visstnok forekomme. Om vinteren kan de danne små kolonier på opptil ti dyr som bruker samme område. Fjellmarkmusa er generelt lite aggressiv og de fleste møter ender fredelig. De kommuniserer med skarpe lyder, hanner "synger" ved å "plystre".
Fjellmarkmus har bestandsvariasjoner med 3–4 års syklisitet (se smågnagersvingninger).
Utbredelse
Fjellmarkmus er utbredt over en stor del av den nordlige halvkule. Den forekommer fra Mellom- og Nord-Europa til Stillehavskysten, dessuten i det nordvestre Canada og i Alaska. Den finnes på flere øyer i Stillehavet. I Europa finnes den fra Finnmark i nord til Ungarn i sør. Hele 25 underarter er beskrevet, men genetisk sett kan fjellmarkmus deles i fire grupper.
Fjellmarkmus er vanlig over en større del av Sør-Norge, både i lavlandet og i fjellet. Den ser ut til å mangle helt i Nordland, men finnes i Troms og Finnmark, her muligens i spredte bestander. I Norge finnes to genetiske grupper (kanskje underarter) som hadde ulike innvandringsveier etter istida, enten fra sør eller fra øst. Begge disse lever på Kvaløya i Troms.
