Et elektronskall beskriver energien som et elektron i et atom har. Hvert elektronskall har plass til et bestemt antall elektroner og karakteriseres ved et såkalt kvantetall.
Betegnelsen elektronskall skriver seg fra Bohrs opprinnelige atommodell, hvor man forestilte seg elektronene som partikler som beveget seg i atomet som planeter i et solsystem, og hvor man mente at de da la seg i lag eller skall utenpå hverandre.
Etter moderne kvantefysisk oppfatning tillegger man ikke elektronene slike faste baner, men betegnelsen elektronskall brukes fremdeles for å beskrive deres energitilstand.
Fysisk beskrivelse
I den kvantemekaniske beskrivelsen av elektroner i et atom kan elektronene kun ha bestemte energier. Disse energinivåene kalles elektronskall.
Et elektronskall består av en gruppe av elektroner med samme hovedkvantetall, n, eller elektrongrupper som i første tilnærmelse er i samme energitilstand i et atom.
Terminologi
Det finnes flere konvensjoner for hvordan elektronskallene betegnes.
Regnet fra laveste energitilstand benevnes skallene, av historiske grunner, ofte for K-, L-, M-, N-skall og så videre. Disse skallene kan deles videre inn i undergrupper som betegnes med bokstavene s, p, d, f og g.
Et alternativ er at man karakteriserer elektronskallene ved kvantetallet n, som er et heltall. Det innebærer at skallene betegnes som n=1, n=2 og så videre.
Antall elektroner i hvert skall
I hvert elektronskall kan det bare finnes et visst antall elektroner. Et skall med kvantetall n har plass til 2n2 elektroner.
Dermed har for eksempel K-skallet (n=1) plass til 2 elektroner, mens L-skallet (n=2) har plass til 8 elektroner.
