Golfkrigen mellom en USA-ledet multinasjonal styrke og det irakiske styret i 2003 hadde sin bakgrunn i USAs krig mot internasjonal terrorisme i kjølvannet etter 11. september 2001. En del av den politiske plattformen var å inkludere Irak, sammen med Iran og Nord-Korea, i det som ble kalt «ondskapens akse.» Sterke krefter i og rundt den amerikanske regjeringen hadde i lengre tid ønsket å fjerne Saddam Hussein fra makten – en regime-endring som skulle bidra til demokratisering av Irak og den arabiske verden, og også til å sikre USAs og Vestens innflytelse i en region med verdens største reserver av olje og gass. Det ble ikke påvist en direkte forbindelse mellom Irak og Osama bin Laden/al-Qaida, og USA lyktes ikke i å knytte det irakiske regimet direkte til internasjonal terrorisme. USA presenterte i stedet overfor allierte og FN et trusselbilde der det ble søkt sannsynliggjort at Irak kunne være i besittelse av, eller ha planer og fasiliteter for fremstilling av, masseødeleggelsesvåpen. FNs våpeninspektører hadde ikke funnet klare indisier for at så lenger var tilfellet, og heller ikke amerikanerne fant belegg for påstanden etter at Irak var okkupert.
President Bush uttalte 2002 at USA ville arbeide gjennom FNs sikkerhetsråd i Irak-spørsmålet, men gjorde det samtidig klart at militære aksjoner mot landet var uunngåelige hvis den irakiske regjering ikke etterlevde FNs resolusjoner – derunder kravet om å tilintetgjøre sine masseødeleggelsesvåpen. Med støtte fra Storbritannia og Spania hevdet USA at Irak ikke etterlevde FNs vedtak, og en militær aksjon ble gjennomført uten støtte fra FN. 20. mars 2003 begynte bombingen av Bagdad.
USA etablerte en koalisjon av enkeltstater som bidrog med styrker under amerikansk kommando (Opeation Iraqi Freedom). USA stilte med de største troppestyrkene (ca. 140 000), dernest fulgte Storbritannia (ca. 10 000); ytterligere rundt 30 land bidrog. I tillegg til bombingen ble bakkestyrker satt inn sørfra. Verken Tyrkia eller Saudi-Arabia ville tillate angrep fra sitt territorium. I nord ble amerikanerne støttet av kurdiske styrker. Angrepet møtte begrenset motstand, og Bagdad falt 9. april. Saddam Hussein flyktet, men ble arrestert i desember 2003.
Allerede 1. mai 2003 erklærte president George W. Bush krigen for over, og kampanjen gikk formelt over til en stabiliseringsoperasjon – som imidlertid møtte voksende militær motstand fra irakiske grupper, som påførte særlig de amerikanske styrkene betydelige tap. Enda flere irakere – dels medlemmer av politiet og forsvaret, dels sivile – ble drept i aksjonene. I juni 2004 ble en midlertidig irakisk regjering innsatt, og i januar 2005 ble valg til en nasjonalforsamling avholdt.
Norge deltok i den multinasjonale operasjonen i ett år, fra juli 2003 – hovedsakelig med et forsterket ingeniørkompani. Det opererte i den britisk-kontrollerte sektoren i sør, ved Basra, og stod under britisk kommando. I tillegg bidrog Norge med stabsoffiserer, også etter at styrken ble trukket hjem. Norge bidrog også til opplæring av offiserer i den nye irakiske hæren, bl.a. ved NATO-hovedkvarteret på Jåttå ved Stavanger. Norge besluttet å ikke delta i selve angrepskrigen, men regjeringen vedtok 27. juni 2003 å bidra til stabiliseringen av Irak, med bakgrunn i en FN-resolusjon. Den norske deltakelsen var politisk omstridt.
