Versj. 1
Denne versjonen ble publisert av Store norske leksikon (2005-2007) 14. februar 2009. Artikkelen endret 2805 tegn.

Hallstatt, by i Østerrike, i Oberösterreich ved Hallstätter See, 50 km sørøst for Salzburg, kjent for sine mange og ualminnelig rike funn fra europeisk jernalder. Saltverkene, som utnytter distriktets rike forekomster av mineralsk salt, har tradisjoner tilbake til førhistorisk tid; i hvert fall i perioden ca. 1000–50 f.Kr. foregikk en regulær gruvedrift etter salt. Saltforekomstene gjorde i perioder Hallstatt til et viktig industri- og handelssentrum som formidlet nordøst-italiske kulturimpulser til Mellom-Europa. Best kjent av funnstedene er Hallstatt-gravplassen i Salzbergtal, ca. 450 m høyere enn det nåværende Hallstatt; etter denne kaller man den eldste jernalderkulturen i Mellom- og Vest-Europa for Hallstatt-kulturen.

Hallstatt-gravplassen har mer enn 2000 graver som vesentlig ble undersøkt 1824–99 av østerrikske arkeologer og amatører. Mer systematiske utgravninger 1937 kastet nytt lys over den yngste delen av gravplassen. De meget rike funnene skriver seg fra ca. 700–300 f.Kr., og har vært grunnleggende for forståelsen av den eldre jernalders første avsnitt i Mellom-Europa. De har spilt stor rolle i den arkeologiske diskusjon, til tross for at de bare er blitt delvis publisert. Størstedelen av materialet kan deles i en eldre gruppe (ca. 700–500) som bl.a. karakteriseres av lange, såkalte Hallstatt-sverd av jern, men hvor våpen og redskaper ennå for en stor del er laget av bronse, og en yngre og mer tallrik gruppe (til ca. 380) hvor økt import og kulturimpulser fra Italia gir den hjemlige metallindustri et kraftig oppsving. Metallsakene fra gravene er ofte prydet med plastisk utformede dyre- og menneskeskikkelser.

For øvrig kan nevnes dekorerte bronsekar og et stort antall bronsesmykker og leirkar med geometrisk eller plastisk dekor. Over hele gravplassen forekommer både brente og ubrente begravelser; de første er vanligst i eldre gruppe og viker etter hvert plassen for de ubrente. De yngste gravfunnene tilhører den keltiske La Tène-kulturen. De rike og bare delvis undersøkte boplassfunnene fra Dammwiese ved Hallstatt viser La Tène-kulturen på et sent stadium og beviser at saltgruvene ennå var i drift ned i siste århundre før Kristus, etter at gravplassen tilsynelatende var nedlagt.

Hallstatt-kulturen består egentlig av en rekke lokale, men noenlunde likt utformede kulturgrupper, som ved en langsom ekspansjon sprer seg fra Sentral-Europa over store deler av Vest- og til dels Sørøst-Europa i tiden ca. 700–500. Flere nye trekk markerer overgangen mellom den eldre urnemarkskulturen og Hallstatt-perioden. Viktigst er vogngravene, der lokale stormenn og krigere ble gravlagt med hest og vogn med fire hjul samt rikt utstyr for øvrig. En rekke funn fra Tsjekkia og Sør-Tyskland har slike vogner.