En av de to endene av en magnet. Alle magneter har to poler, en nordpol og en sydpol. Enhver magnet lager et magnetisk felt.magnetfelt.brennpunktet for magnetiske feltlinjer som stråler ut fra en magnet. Ut fra retningen av den magnetiske kraft, kan vi også definere en retning på feltlinjene. De stråler ut fra den ene polen og trekkes inn mot den andre, som vi av historiske grunner med utgangspunkt i jordmagnetismen, kaller henholdsvis nordpol og sydpol. I en stavmagnet vil polene være endene av magnetstaven. Deler vi en stavmagnet i to, vil vi imidlertid ikke få isolert de to polene som to enkeltpoler. Hver av de to delene vil fremdeles ha en nordpol og sydpol, de er dipoler. Dipolbegrepet er i sin natur mikroskopisk og ikke makroskopisk, og det vi observerer som en dipol i en stavmagnet, er summen av en mengde molekylære dipoler i materialet.
Ulike poler vil tiltrekke hverandre og like poler frastøte hverandre. Dette er prinsippet bak kompasset, hvor man får en magnetisert nål til å rette seg inn etter Jordens magnetfelt i magnetisk nord–sør-retning. Selv om man ofte snakker om «magnetisk ladning» i analogi til elektrisk ladning, er isolerte magnetiske monopoler aldri med sikkerhet blitt påvist. (Se også magnetisme.)
