Litteratur, i videste forstand ethvert skriftlig vitnesbyrd om menneskelig åndsarbeid, i snevrere forstand et folks diktning eller skjønnlitteratur som foreligger i skreven form.
Litteratur i denne siste betydning inndeles gjerne etter tidsepoker, etter nasjonalitet eller art. Det enkelte folks litterære frembringelser danner dets nasjonallitteratur.
Det av nasjonallitteraturen som er nådd ut over landets grenser og således er blitt menneskehetens eie, utgjør en del av det man kaller verdenslitteraturen, en betegnelse som først ble brukt av Goethe.
Sjangere
Skjønnlitteraturen har fra de eldste tider vært inndelt i tre hovedsjangere: epos, drama og lyrikk.
Mens eposet opprinnelig var den dominerende form for fortellende diktning, er romanen i dag den i særklasse viktigste litteraturformen. Dramaet har utviklet seg i mange ulike retninger, men er som uttrykksform viktig også for nye medier. Lyrikkens betydning er helt klart mindre enn de andre sjangernes.
Hovedsjangerne innenfor skjønnlitteraturen kan deles opp i en rekke undergrener. Den episke sjangeren omfatter romanens mange former: novellen, eventyret, fortellingen, anekdoten, vitsen og så videre.
Dramaet omfatter tragedie og komedie, men også tragikomedie, melodrama, lystspill osv. Lyrikk kan også deles inn i en rekke undergrener ut fra formelle kriterier. Eksempler på slike er sonetten, oden og ottave rime.
På tross av mangfoldet i det som tradisjonelt har ligget i begrepet litteratur, er det blitt reist kritikk mot begrepet fordi det har vært for eksklusivt, brukt nesten identisk med «skjønnlitteratur».
Litteraturbegrepet er derfor blitt mer omfattende, i og med at ulike former for folkelig og populær litteratur inkluderes. Ulike former for sakprosa og faglitteratur blir nå gjenstand for analyse og forskning ut fra litteraturvitenskapelige metoder.
Historikk
For den litteraturhistoriske utviklingen av sjangerne, se artiklene om drama, epos, lyrikk og roman.
Litteraturteori
Litteraturteori betegner de grunnleggende tanker og spekulasjoner om grunnlaget for litterær praksis både som litteraturkritikk, lesning og tolkning av tekster.
Teorien kan ta utgangspunkt i forfatteren og et verks tilblivelse, den kan vektlegge selve det litterære verket og dets indre lover, den kan ta hensyn til leseren og mottagelsen av litteraturen, eller den kan undersøke og drøfte forholdene mellom teksten og ytre forhold i videre forstand, som for eksempel samfunnet.
Fra å være «teorier om diktekunsten» i en lang poetikktradisjon fra Platon og Aristoteles er litteraturteorien nå en svært sentral del av faget litteraturvitenskap, nesten slik at den kan oppfattes som en selvstendig disiplin.
Det er særlig med fremveksten på 1900-tallet av formalistiske teorier som er opptatt av diktverkenes struktur og mønster, og hva som kjennetegner selve det litterære ved dem, at teorien har fått denne posisjonen. Det har blant annet skjedd ved tverrfaglig samarbeid eller lån fra nærliggende vitenskapsfag som filosofi, språkvitenskap og liknende.
En lang tradisjon for tanker og spekulasjoner om diktekunsten omfatter foruten Platon og Aristoteles navn som Horats, Longinos, Philip Sidney, Nicolas Boileau-Despréaux, Friedrich von Schiller, Samuel Taylor Coleridge, Georg Wilhelm Friedrich Hegel og Friedrich Nietzsche.
På 1900-tallet er det vanlig å dele opp i skoler eller retninger, selv om andre måter å klassifisere på i og for seg kan være like nyttige. Russisk formalisme, tsjekkisk strukturalisme, angloamerikansk nykritikk og fransk strukturalisme er noen slike retninger som har forminteressen felles, og som er opptatt av å forklare diktverket ut fra dets egne premisser og forutsetninger.
Blant formalistene er navn som V. Sklovskij og Roman Jakobson sentrale; blant nykritikerne T. S. Eliot og Cleanth Brooks; blant de franske strukturalistene Algirdas Greimas, Roland Barthes, Gérard Genette med fler.
Litteratursosiologiske teorier finnes særlig innenfor en marxistisk forståelse av litteraturen, med navn som Lucien Goldmann og Georg Lukács, mens resepsjonsforskningen med mer spesialiserte teorier om lesning som en senere tilvekst har navn som Hans Robert Jauss, Wolfgang Iser og Stanley Fish.
Poststrukturalistiske teorier viser et stort mangfold, med navn som Jacques Derrida og Paul de Man. Den feministiske litteraturteorien har også vært viktig i de siste tiårene, mens ny-historisme og post-koloniale teorier er noe mer spesialiserte og fremdeles under utvikling.
Litteraturtidsskrifter
Litteraturtidsskrifter beskjeftiger seg særskilt med litteratur, oftest forstått som skjønnlitteratur, både ved å trykke nye litterære tekster og ved å trykke artikler og anmeldelser av litteratur.
Man kan skille mellom dem som befatter seg med samtidslitteraturen generelt, og dem som er mer faglige eller vitenskapelige og behandler både eldre og ny litteratur.
I Norge er Vinduet (1947–) en typisk representant for de førstnevnte, mens Edda (1914–) tilhører den andre typen. Det samme gjør Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift (1997–) og Norsk Litterær Årbok (1966–), selv om sistnevnte bare kommer en gang årlig.
Andre litteraturtidsskrifter er Vagant (1988–) og Bøk (1993–). Bazar kom med seks årganger i 1970-årene. Særskilte enmannsforetak var Dølen (1858–70) utgitt av A. O. Vinje og Årstidene (1951–54) av Aksel Sandemose. En rekke mer allmenne tidsskrifter gir også god plass for litterært stoff. Eksempler på disse er Samtiden og Syn og Segn.
Internasjonalt finnes en rik og mangfoldig flora av den første typen, mens antallet litteraturvitenskapelige tidsskrifter, de fleste med små opplag, er utrolig høyt. Mange er viet større forfattere, spesielle epoker, teoretiske tilnærmingsmåter eller sjangere.
Litteraturpriser
Den viktigste litteraturprisen er uten sammenligning Nobelprisen i litteratur, som Svenska Akademien deler ut hvert år. Både i prestisje og pengebeløp er den helt enestående, også fordi den har verdenslitteraturen som utvalgsområde.
Det samme gjelder ALMA-prisen, Astrid Lindgren Memorial Award, som er verdens største barne- og ungdomslitteraturpris. I nordisk litteratur nyter Nordisk Råds litteraturpris høy prestisje. Det finnes imidlertid også en rekke viktige nasjonale priser, som Goncourt-prisen, Booker-prisen, National Book Award, Pulitzer-prisen og Pen-Faulkner Award.
I Norge finnes Brageprisen, som har vært utdelt for årets beste bok i noe varierende kategorier siden 1992. Like viktig er kanskje en rekke mindre priser fra forlag eller stiftelser: Doblougprisen, Gyldendalprisen, Cappelenprisen, Aschehougprisen, Norsk litteraturkritikerlags pris, Tarjei Vesaas' debutantpris, Bokhandlerprisen. De fleste prisene består av en pengesum, mens noen innebærer prestisje og oppmerksomhet alene.
Les mer om litteraturpriser og litteraturfestivaler.
Hovedperioder i europeisk litteraturhistorie
| Tidsrom | Periode |
|---|---|
| Ca. 800 f.Kr.– 500 e.Kr. | Antikken. Hellas litteratur i antikken, Latinsk litteratur |
| 500–1500 | Middelalderen. Middelalderlatinsk litteratur |
| 1300–1600 | Renessansen |
| 1600-tallet | Barokken, franske klassisisme |
| 1700–1750 | Opplysningstiden |
| 1750–1800 | Førromantikken |
| 1800–1830 | Romantikken |
| 1830–1860 | Realismen |
| 1860–1890 | Naturalismen |
| 1870– | Impresjonismen, ekspresjonismen, symbolismen, surrealismen, modernismen m.fl. |
Litteratur
- Hagen, Erik Bjerck: Hva er litteraturvitenskap, 2003, isbn 82-15-00341-9, Finn boken
- Eide, Eiliv m.fl., red.: Europeisk litteraturteori fra antikken til 1900, 1987, isbn 82-00-18421-8, Finn boken
- Grepstad, Ottar: Det litterære skattkammer : sakprosaens teori og retorikk, 1997, isbn 82-521-4644-9, Finn boken
- Iversen, Irene, red.: Feministisk litteraturteori, 2002, isbn 82-530-1945-9, Finn boken
- Kittang, Atle m.fl.: Moderne litteraturteori : en innføring, 1993, isbn 82-00-07733-0, Finn boken
- Kittang, Atle m.fl., red.: Moderne litteraturteori : en antologi, 2. utg., 2003, isbn 82-15-00479-2, Finn boken
