Kumulasjon, stemmetillegg, tidligere kalt kumulasjon eller forhåndskumulering, er de politiske partienes mulighet til å påvirke hvilke av sine kandidater som blir valgt inn i kommunestyrer. Formålet med stemmetillegg er å veie opp for velgernes mulighet til å gi personstemmer. Kombinasjonen av disse to mekanismene balanserer partienes og velgernes muligheter til å påvirke hvem som blir valgt inn til kommunestyrer.
For å delta i et kommunevalg må et parti stille med en liste med et antall personer som i utgangspunktet alle har lik mulighet til å bli valgt. Den nedre grensen for antall partier på en slik liste er 7 personer. Den øvre grensen er det antall kandidater det er teoretisk mulig å få valgt inn + 6 personer. Store kommuner vil dermed gjerne ha lister med mange flere personer enn i små kommuner.
Både partiene og velgerne har likevel en viss mulighet til å påvirke hvem av disse som har størst mulighet til å faktisk bli valgt. Partiene har mulighet for å gi noen kandidater stemmetillegg, mens velgerne har mulighet til å gi noen kandidater personstemmer.
Kandidatene som har fått et slikt stemmetillegg vil stå med uthevet skrift på de øverste plassene på partiets valglister. Antallet kandidater som får et slikt stemmeantall av partiene sine er avhengig av størrelsen på kommunen og hvor mange personer partiet ønsker å gi et slikt stemmetillegg. Det vil dermed variere mellom fire og ti personer.
Partiene har en egen demokratisk prosess hvor de vedtar hvilke personer partiet skal plassere på valglisten. Dette gjøres gjerne av en valgkomité gjennom det som kalles en nominasjonsprosess. Her vedtas det også hvem som får plassene øverst på stemmeseddelen, og dermed være de som partiet gir et stemmetillegg. Dette tillegget vil tilsvare 25 % av alle de stemmene som partiet får på valgdagen. I et tenkt tilfelle hvor et parti får 1000 stemmer ved et kommunevalg, vil hver av kandidat med stemmetillegg få et forsprang som vil tilsvare 250 personstemmer.
Stemmetillegget påvirker ikke konkurransen mellom partiene, men det påvirker konkurransen internt i partiene. Det å få et slikt stemmetillegg fra partiet sitt er regnet som en tillitserklæring. Dette gjelder spesielt i større partier som normalt får flere kandidater inn i kommunestyrer enn det antallet de har lov til å gi stemmetillegg. Et politisk parti vil normalt plassere sine mest populære og profilerte politikere på plasser som får stemmetillegg. Den personen som står øverst på en valgliste blir ofte omtalt som partiets toppkandidat.
Resten av plassene på en partiliste blir fylt opp av mindre profilerte politikere, rangert etter rekkefølge. De nederste plassene, spesielt i større kommuner, vil ofte være fylt opp av personer som har liten mulighet for å bli valgt. Disse personene blir ofte uformelt som "listefyll". Det er likevel ikke helt umulig at kandidater helt nederst på listene kan bli valgt inn i et kommunestyre. Velgerne har også mulighet til å påvirke rangeringen av kandidatene ved å bruke personstemmer.
Valgordning og valglov
Dagens system med stemmetillegg kom til etter endringer i valgloven 28. juni 2002. Tidligere har man hatt andre ordninger hvor partiene kunne påvirke rekkefølgen og muligheter for egne kandidater. Mellom 1901 og 1971 kunne partiene selv føre opp kandidater opp til tre ganger. Både muligheten partiene har ved stemmetillegg og enkeltpersoner har for å gi personstemmer ble før gjerne omtalt som kumulasjon. En del steder vil man fremdeles kunne se listen av kandidater et parti har gitt stemmetillegg beskrevet som å være "forhåndskumulert".
Det er bare ved kommunevalg at partiene har mulighet til å gi stemmetillegg. Ved valg til kommune- og fylkesting er det også mulig for velgerne å gi personstemmer. Ved stortingsvalg har velgerne mulighet til å endre rekkefølgen på stemmeseddelen direkte, eller å stryke kandidater.
Les mer i Store norske leksikon
