Algeoppblomstring er en spontan økning i veksten av mikroalger som fører til høye konsentrasjoner av alger og kan gi vannet synlig farge. Oftest dominerer én eller noen få arter, for eksempel Emiliania huxleyi.
Algeoppblomstringer skyldes bedrede næringsbetingelser for algene, og forekommer normalt i kystvannet om våren etter at innblanding av næringssalter til overflatelagene har skjedd om vinteren, og mer uregelmessig, hvor næringstilførselen skyldes avrenning fra land. Denne produksjonen danner næringsgrunnlaget for de høstbare fiskeressursene.
Kiselalger utgjør hovedmengden om våren, med arter av slektene Thalassiosira, Coscinodiscus og Chaetoceros som viktige komponenter. I enkelte kystområder er det mer eller mindre årlige sommerblomstringer av kalkflagellater som gir blakket eller hvitt vann, og dinoflagellater som gir brunt vann.
Bare unntaksvis, som ved «algeinvasjonen» i 1988, er algeoppblomstringer i sjøen giftige, for eksempel slektene Chrysochromulina og Alexandrium (se også algetoksiner), men store algekonsentrasjoner kan likevel gi problemer for fisk i oppdrett.
Algeoppblomstringer i ferskvann, vannblomst, sees som misfarging av vannet i innsjøer, dammer og pytter. Oppblomstring av spesielle alger, for eksempel slekten Synura, i vannreservoarer kan gi lukt og smak til vannet.
Våroppblomstring
Det er vanlig med algeoppblomstringer om våren, når næringssalter fra dypvannet blandes inn i overflatelagene gjennom vinteromrøringen. Næringen og de endrede lysforholdene for algene stimulerer til økt fotosyntese.
Vinteromrøring
Vinteromrøring er en prosess som begynner om høsten når de øverste vannmassene blir avkjølt på grunn av lavere solinnstråling.
Kaldere vann er tyngre enn varmt vann. Om våren og sommeren deler derfor vannlagene seg etter temperatur, og man får en stabilisering med noe varmere overflatevann som ikke blandes med de kaldere massene under. Om vinteren nedkjøles overflatevannet, og når det oppnår samme kalde temperatur som de dypere vannmassene, blir det en omrøring. Dette fortsetter gjennom vinteren, så lenge forskjell i dybde ikke gir særlig forskjell i temperatur. Dette gjør at næringsstoffer fra dypere vannmasser kommer opp til overflaten.
Lys og dybde
Algene som i hovedsak danner våroppblomstringene driver passivt med vannmassene (plankton). Om vinteren blandes vannlagene dypere enn lyset når, slik at algene ikke kan ha nok fotosyntese til å få populasjonsvekst (det kritiske dyp).
Når vannmassene stabiliseres i temperaturinndelte lag om våren, vil ikke vannmassene blandes like dypt, og algene vil tilbringe nok tid i tilstrekkelig lys til å ha positiv vekst, og vi får en oppblomstring.
Siden vannmassene har vært blandet om vinteren, vil også planteplanktonet ha nok næringsstoffer til å vokse, men utover sommeren vil dette brukes opp, og oppblomstringen stagnerer. Om høsten vil næringsrikt vann fra dypet igjen blandes opp når temperaturene begynner å endres, noe som kan skape en "høstoppblomstring". Men etterhvert vil blandingsdypet igjen bli for dypt til at planteplanktonen får nok lys.
Eksponentiell vekst
Hos visse alger (for eksempel kiselalger, fureflagellater, blågrønnalger) er formering ved celledeling den viktigste formeringsmåten. En morcelle deler seg i to datterceller, disse igjen i to, og så videre. Antallet individer vil doble seg ved hver deling, og stige etter rekken 1, 2, 4, 8, 16 og videre, som i løpet av kort tid vil nå veldig store verdier (eksponentiell vekst). Dette forklarer hvorfor enorme bestander av encellede alger kan blomstre opp på så kort tid under gunstige forhold.
