Om den tidlige arkitekturen i Nederland, se etruskerne (kunst), Romerriket (kunst) og tidlig kristen kunst.
Middelalderen
Etter Romerrikets sammenbrudd ble også arkitekturen i Italia preget av en blanding av den klassiske arv og de nye impulser som de inntrengende folkeslag brakte med seg. Et sentralt monument fra perioden er gravmælet for den østgotiske kongen Teodorik, som ca. 526 ble reist i Ravenna. I 540 ble Ravenna erobret av det bysantiske riket og ble den viktigste innfallsport for bysantinsk kunst og arkitektur. Et bilde på bysantinsk innflytelse er den kuppeldekkede sentralkirken San Vitale (ferdigstilt 547), som har sterke likhetstrekk med bysantinske kirkebygg. I andre deler av kirkearkitekturen ble imidlertid den tidligkristne stil opprettholdt. Et eksempel er basilikaen San Apollinare Nuovo i Ravenna, fra tidlig 500-tallet.
I Nord-Italia kom langobardene til å spille en viktig rolle. Blant de langobardiske arkitekturmonumenter er kapellet Tempietto Longobardo (ca. 760) i klosteret Santa Maria in Valle i Cividale del Friuli, som også er influert av bysantinsk arkitektur. Omtrent samtidig ble langobardene slått militært, men navnet levde videre i betegnelsen på regionen Lombardia, som bl.a. omfattet bystatene Milano og Mantova. Lombardisk arkitektur skulle få stor betydning for utviklingen av den romanske stil. Et tidlig eksempel er den nøkterne basilikaen San Pietro i Agilate fra ca. 875. Et noe senere eksempel er basilikaen San Zeno i Verona, i hovedsak utformet på 1100-tallet og kjent som et hovedmonument i lombardisk arkitektur. Andre deler av norditaliensk kirkearkitektur frem til ca. 1150 er kjennetegnet av skjermbrettaktige fasader med dverggallerier og bruk av polykrom stein. Eksempler er basilikaen Sant'Ambrogio i Milano, San Michele i Pavia, og domkirkene i Ferrara, Parma og Pisa. Også bysantinsk arkitektur spilte imidlertid en viktig rolle. I Venezia ble San Marco (Markuskirken) på 1000-tallet reist over graven til evangelisten Markus og ble utformet etter mønster av keiser Justinians Apostel-kirke i Konstantinopel.
Roma og de sentrale deler av Italia var sterkere preget av den tidligkristne tradisjon slik det gjenspeiles i en lang rekke basilikalt utformede kirkebygg. Eksempler fra Roma er Santa Maria in Cosmedin (ca. 1100), Santa Maria in Trastevere, med et tårn fra 1148, og San Clemente, som ble gjenoppbygd på 1100-tallet på ruinene av en tidligere kirke og som også rommer rester av en antikk Mitras-helligdom.
I Sør-Italia gjennomførte sarasenerne ca. 900 erobringen av Sicilia og kom til å tilføre italiensk arkitektur vesentlige impulser. På 1100-tallet ble øya erobret av normannerne. Under de normanniske herskerne oppstod det en særegen blandingsarkitektur som tok opp i seg ulike kulturelementer – fra normanniske vesttårn til arabiske dekorasjoner. Eksempler er katedralene i Cefalù (påbegynt 1131), Palermo (påbegynt 1172) og Monreale (påbegynt 1174).
Gotikken kom sent til Italia og ble introdusert av cistersienserne på 1200-tallet gjennom klosteranlegget i Fossanova, der kirken ble innviet i 1208. Fransiskanerne fulgte opp i Assisi, der San Francesco ble bygd fra 1228, og dominikanerne i Firenze der Arnolfo di Cambio ledet oppføringen av domkirken, som ble påbegynt i 1296. Et gjennombrudd fikk gotikken med domkirken i Siena (1226–65), mens byggingen av den store kirken San Petronio i Bologna (1390–) og domkirken i Milano (1386–) markerte slutten på den gotiske perioden i den kirkelige arkitektur.
Den profane arkitektur ble også preget av gotiske stilelementer og viser at byene og borgerskapet preget kulturen mer enn tidligere. Eksempler er det mektige rådhuset i Siena (1288–1309), Palazzo Vecchio i Firenze (påbegynt 1299) og Palazzo Ducale (Dogepalasset) i Venezia (ca. 1345–1438). Til utløperne av gotikkens stilidealer hører også enkelte av byborgernes palasser langs Canal Grande i den rike handelsbyen Venezia. Blant disse er det rikt utsmykkete Ca' d'Oro (1440). Andre sentrale anlegg fra samme periode er Piazza del Duomo i Pisa som også omfatter det skjeve tårn som stod ferdig i 1350, og de mange tårnbygg som ble reist av borger- og adelsfamilier og andre i løpet av middelalderen i Bologna, Pavia, San Gimignano og andre byer i Nord-Italia. Oppdelingen av landet i mer eller mindre autonome bystater og fyrstedømmer skulle vare ved til midten av 1800-tallet og preger også landets arkitekturhistorie.
Renessanse
Tilbakevendingen til antikkens kunst og kultur, renessansen, fikk sitt gjennombrudd i Firenze. Til ungrenessansens fremste monumenter hører Ospedale degli Innocenti (Hittebarnhospitalet, påbegynt 1421) og den store kuppelen på katedralen (1420–36), som begge ble tegnet av arkitekten Filippo Brunelleschi. Av stor betydning for spredningen av renessansens arkitektur var arkitekten og teoretikeren Leon Battista Alberti, som i sine bøker formulerte de grunnleggende regler for klassisismen, på bakgrunn av Vitruvius og studier av romersk arkitektur. Til hans egen arkitektur hører fasaden på kirken Santa Maria Novella i Firenze (1458–71).
Sentralt i renessansens arkitektur står bypalasset med sine avgrensende og systematisk oppbygde yttermurer og indre gårdsplass omgitt av arkadeganger. Eksempler i Firenze er Palazzo Medici-Riccardi (påbegynt 1444) av Michelozzo di Bartolommeo og Palazzo Strozzi (1489–1504) av Benedetto da Maiano og Il Cronaca. Andre eksempler er Palazzo Ducale i Urbino (1465–72), som er blitt tilskrevet arkitekten Luciano Laurana, og det store Cancelleria i Roma (1486–98), som opprinnelig ble bygd som privatresidens for en kardinal som også var nevø av pave Sixtus 4. Et eksempel på et anlegg i større målestokk er Cortile del Belvedere i Vatikanet (1504?–) av arkitekten Bramante.
Et uttrykk for ungrenessansens teorier om kirkearkitektur er den lille kuppeldekkede Tempietto i Roma (1502?) av Bramante. Også flere av prosjektene til Leonardo da Vinci viser tilsvarende sentralbygg, men en av de meget få sentralkirker som ble bygd er Santa Maria della Consolazione i Todi (1508–). Et sjeldent helhetlig utformet plassrom fra perioden er den arkadeomkransede Piazza del Duomo i Vigevano i Nord-Italia (1493–95).
Høyrenessansens arkitektur er preget av større vekt på variasjon og rommer også trekk av formal manierisme. Eksempler på bypalasser fra perioden er Palazzo Vidoni Caffarelli i Roma (ca. 1515–20) av Gregorio Canonica og Palazzo Farnese i Roma av Antonio Sangallo d.y. og Michelangelo. Eksempler på manierisme er Palazzo del Tè i Mantova (1525–35) av Giulio Romano og Palazzo Massimo alle Colonne i Roma (påbegynt 1535) av Baldassare Peruzzi. Andre sentrale monumenter fra perioden er Biblioteca Laurenziana i Firenze (1526–) og Medici-kapellet i San Lorenzo i Firenze (1519–34) av Michelangelo, som på en sjelden måte kombinerer arkitektur og skulptur. Et viktig kirkeprosjekt er Michelangelos del av Peterskirken i Roma som ble bygd 1558–60. Eksempler på periodens byplankunst er Kapitolplassen i Roma (1573–1612), der Michelangelo på en mesterlig måte kombinerte ulike urbane elementer, og det store Palazzo degli Uffizi i Firenze (1560–) av Giorgio Vasari.
I Vicenza arbeidet arkitekten og arkitekturteoretikeren Andrea Palladio i en mer rendyrket klassisk stil, og tegnet bl.a. den store Basilica (1549–) og Teatro Olimpico (1580–). Utenfor byen stod han bl.a for utformingen av Villa Rotonda (ca. 1550–54). I Venezia tegnet Palladio kirkene San Giorgio Maggiore (1560–) og Il Redentore (1577–). Ved å publisere sine prosjekter fikk Palladio stor innflytelse på europeisk arkitektur.
Barokken
Arbeidet med Peterskirken ble videreført 1588–90 etter planer av arkitekten Guglielmo della Porta, og 1607–12 etter planer av Carlo Maderno, som utvidet det opprinnelige sentralanlegget til en langkirke. Arbeidene innevarslet barokken med bevisst bruk av perspektiv og sterke arkitektoniske effekter. Alt før dette hadde imidlertid arkitekten Il Vignola fullført et annet monument som regnes til opptakten til barokken, jesuittenes hovedkirke Il Gesù, som ble påbegynt i 1568. Også de store gateanleggene i Roma som pave Sixtus 5 planla i 1589 for å knytte sammen byens sentrale kirker, er å regne til barokken. Det samme gjelder for hageanlegget ved Villa d'Este i Tivoli ved Roma (ca. 1550–1630), som er preget av akser og overraskende effekter, og som ble anlagt av Pirro Ligorio m.fl.
Til hovedverkene innen den italienske barokk hører den ovale og søyleomkransede plassen som Giovanni Lorenzo Bernini lot føye til Peterskirken (1656–). Andre kirkebygg i Roma der det ble lagt stor vekt på uvante og effektfulle romformer er Sant'Andrea al Quirinale (1658–70) av Bernini og San Carlo alle Quattro Fontane (1634–41) av Francesco Borromini. I kirken San Lorenzo i Torino (1667–) gjorde arkitekten Guarino Guarini bruk av elementer fra gotisk og muslimsk arkitektur for å skape nye romvirkninger. I Palazzo Carignano i samme by (1679–) gav han bevegelse til den lange fasaden ved å veksle mellom konkave og konvekse partier. Andre sentrale profane monumenter er trappeanlegget Scala Regia i Vatikanet (1663–66), der Bernini bevisst gjorde bruk av perspektiviske virkninger, og Palazzo Barberini i Roma (1626–28), der Maderno brøt med renessansens skjema for utforming av et bypalass.
1700-tallet
I italiensk arkitektur representerer 1700-tallet på mange måter en fortsettelse av barokk-perioden. Et eksempel på innflytelse fra rokokko er likevel Den spanske trapp i Roma (1721–25), som ble anlagt av arkitektene Federico De Sanctis og Alessandro Specchi. Mer rendyrket rokokko er det teateraktige anlegget Piazza di Sant'Ignazio (1728) i Roma. Også den store Borghese-parken i Roma bærer preg av barokke idealer for hagekunst. I Venezia virket arkitekturteoretikeren Carlo Loddoli og agiterte for en funksjonalistisk fundert nyklassisisme. Hans forelesninger ble publisert i 1786.
Empire
Arkitektur i det tidlige 1800-tall var preget av empire. Et eksempel er Arco della Pace i Milano (1806–38) av arkitekten Luigi Cagniola. Et annet monument fra samme periode er plassanlegget Piazza del Popolo i Roma (1816) av Giuseppe Valadier.
Historisme. Ved samlingen av Italia i 1870 ble Roma gjort til hovedstad. De mange bygninger som ble reist for å huse den nye sentraladministrasjonen ble sterkt preget av historismen. Eksempler på monumentalarkitektur fra perioden er Justispaleet i Roma (1888–1910) av arkitekten Guglielmo Calderini, og det store monumentet for Viktor Emanuel 2 i Roma (1884–1911) av arkitekten Giuseppe Sacconi. På samme tid ble de store byene sterkt utbygd med leiegårdsbebyggelse i historistisk stil. Et eksempel på et anlegg som både representerte en fullstendig ny byggeoppgave og som tok i bruk nye materialer er den glassoverdekkede forretningsgaten Galleria Vittorio Emanuele 2 i Milano (1865–67) av arkitekten Giuseppe Mengoni.
1900-tallet
De europeiske strømningene på begynnelsen av 1900-tallet hadde i begynnelsen liten innvirkning på italienske arkitekter. Raimondo D'Aroncos hovedbygning på Torinoutstillingen 1902 er et av få eksempler på italiensk art nouveau. Antonio Sant'Elia offentliggjorde sitt kritiske manifest og sine utopiske byskisser til en Città Nuova i 1914 som et signal om frigjøring fra 1800-tallets akademisme, men selv ikke som en del av Marinettis futuristiske bevegelse fikk hans ideer noen umiddelbar gjennomslagskraft.
Med Fiatfabrikken ved Torino (Matté Trucco, 1919–26), og etableringen av Gruppo 7, anført av G. Terragni, i Milano i 1926, fikk modernismen sitt definitive gjennombrudd. Gruppen argumenterte for en arkitektur basert på logikk og fornuft, men som la vekt på å føre sin rasjonalisme tilbake til den romerske tradisjon. De beste eksemplene på denne tidlige rasjonalismen er, i tillegg til Fiatfabrikken, boligblokken Novecomum i Como (Giuseppe Terragni, 1927), jernbanestasjonen i Firenze (Giovanni Michelucci, 1936) og stadionanlegget samme sted (Pier Luigi Nervi, 1932). Med sin anknytning til italiensk klassisk tradisjon lå veien åpen for rasjonalistenes innlemmelse i den fascistiske bevegelsen Novecento. Men også innenfor den delen av den nye arkitekturen som i sin nymonumentalisme ble fascistregimets offisielle arkitektur, ble det skapt anlegg og enkeltbygninger der de politiske sjablonene likevel ikke kunne skjule arkitektoniske kvaliteter, slik som Marcello Piacentinis planer for universitetsbyen i Roma (1933).
Etter modernismens gjennombrudd har italienske arkitekter virket i spenning mellom modernisme og tradisjon. Fredsslutningen førte med seg en gjennomgripende revurdering av de verdier som italiensk arkitektur skulle bygge på. Det skjedde en moderering av standpunktene, idet man både tok avstand fra fascismens retoriske henvisninger til italiensk fortid og de mest eksperimenterende utslag av modernismen, og i stedet fokuserte på hva man oppfattet som folkets sunne verdier. Dette skulle realiseres i et storstilt gjenreisningsarbeid som omfattet boligbygging, satsing på det sørlige Italia og utbygging for offentlige tjenester i alle byer. På denne måten gikk utbyggingsprogram og holdninger sammen og skapte en form for populisme, der det bl.a. ble lagt vekt på nøkternhet og til tider en tilkjempet fattigdom i det formale vokabularet (Ludovico Quaroni, boliger i Tiburtine ved Roma, 1949–54).
I likhet med Quaroni var flere av førkrigsgenerasjonen aktive også etter krigen (Eugenio Montuoris hovedbanestasjon, 1950, og Franco Albinis Rinascente-bygning, 1961, begge i Roma). Luigi Figini og Gino Pollini fortsatte sitt samarbeid med industrimagnaten A. Olivetti om utbyggingen av Ivrea, et samarbeid som hadde begynt allerede i 1934. Gjennom bevisst valg av arkitekter utviklet Olivetti tidlig hva som senere er blitt betegnet som et «corporate image», samtidig som han fikk avgjørende betydning for den videre utviklingen av italiensk arkitektur og industridesign. Også Carlo Scarpa tegnet for Olivetti (butikk i Venezia, 1958), og hans særlige styrke var detaljene og elementenes sammenføyning, som han dyrket henimot et rent ornamentalt uttrykk (utvidelsen og innredningen av Museo di Castelvecchio i Verona, 1964, Gipsoteca Canoviana i Treviso, 1957). Banca Popolare di Verona, som ble fullført i 1981, tre år etter hans død, viser derimot en større grad av tillemping til en regional grammatikk.
Scarpa tilhørte kretsen rundt tidsskriftet Casabella som under redaktøren E. Rogers propaganderte for arkitekturens sosiale og moralske forpliktelser, og som dermed satte i gang et oppgjør med modernismens ortodoksi (Roberto Gabetti og A. Oreglia d'Isolas Bottega d'Erasmo, 1956 i Torino). Sitt mest særpregede uttrykk fikk denne retningen i arkitektkontoret BBPRs Torre Velasca (Milano 1957), som med sin referanse til middelalderens bytårn, i kombinasjon med den sedvanlige italienske sansen for eksperimentelle konstruktive løsninger, postulerer at all nyere arkitektur må baseres på en nytolkning av historien.
I BBPRs arbeid aner vi også inspirasjon fra Frank Lloyd Wrights organiske arkitektur, formidlet av teoretikeren Bruno Zevi. Likeledes kan Nervis bygninger siden stadionanleggene i Firenze (de to sportshallene i Roma, 1957–60) sies å representere en slags organisk konstruktivisme. Også for Paolo Portoghesi spiller konstruksjonene en viktig rolle, men en friere anvendelse av geometriske systemer gir et uttrykk som både er mer personlig og gir klarere anknytninger til italiensk tradisjon gjennom den artikulerende formingen og detaljeringen av bygningsvolumene (Casa Baldi, Roma 1962, kirken Sacra Famiglia, Salerno 1968–74, islamsk kultursenter og moské, Roma 1978–91).
Aldo Rossi, som også tilhørte kretsen rundt Casabella, utviklet det teoretiske standpunktet i Byens arkitektur (1966), der han i byenes utviklingshistorie påviste allmenne grunnformer, typologier, basert på kollektive erfaringer, og fremstod snart som den klareste viderefører av den italienske rasjonalismen med røtter tilbake i 1930-årene. Hans teoretiske bidrag og senere fullførte arbeider (kirkegård i Modena, 1971, og i særlig grad Teatro del Mondo, Venezia, 1979) befestet hans posisjon som en av frontfigurene i det postmoderne opprøret mot modernismen, som han mente reduserte arkitekturen til «økonomisk opportunisme».
En helt spesiell posisjon, og uavhengig av de rådende tendenser i italiensk arkitektur, har Renzo Piano, som med Pompidou-senteret i Paris (sm.m. Richard Rogers, 1977) plasserte seg som én av de fremste blant de arkitekter som dyrket et rent internasjonalt teknologisk språk, fritt for historiske eller regionale referanser. Desto mer interessant er det derfor at Piano midt i 1990-årene har gjennomført en fullstendig ombygging av Truccos Fiatfabrikk i Torino til et teknologisk og kulturelt senter, på en måte som til fulle respekterer bygningens historiske særpreg.
