Indonesias litteratur

I flere hundre år har det eksistert en rik folkediktning blant de indonesiske folkene, i form av ordtak, små stevaktige vers, eventyr og legender, magiske og religiøse tekster, lengre epos på vers og drama. Den skrevne litteratur går også over tusen år tilbake, men var tradisjonelt avgrenset til en aristokratisk elite, selv om den også fikk ringvirkninger i bredere lag av folket (se javanesisk og Malaysia, litteratur).

Den moderne litteraturen i Indonesia er et produkt av vestlig innflytelse. Den vokste frem fra cirka 1920 blant de nye mellomsjiktene som ble resultatet av den mer aktive nederlandske utdanningspolitikken i Indonesia. Statsforlaget Balai Pustaka (grunnlagt i 1908) stimulerte fremveksten av en litteratur på indonesiske språk, særlig malayisk, det senere Bahasa Indonesia.

Litteraturen i 1920- og 1930-årene var realistisk og didaktisk, og den tok opp sosiale problemer og prøvde å fremme nye idealer. Også historiske romaner var populære. Blant de viktigste forfatterne var Marah Rusli (1889–1968), som med romanen Sitti Nurbaja (1922) angrep sosiale forhold på Vest-Sumatra, blant annet den skikken at foreldre arrangerte tvangsekteskap for barna sine.

Abdul Muis (1890–1959) satte med romanen En gal oppdragelse (1928) søkelyset på kulturkonflikten i et kjærlighetsforhold mellom en indonesisk mann og en europeisk kvinne. Takdir Alisjahbana (1908–1994) skildrer i romanen Utspilte seil (1933) problemene og mulighetene til unge intellektuelle kvinner som vil ta et samfunnsansvar uavhengig av slektens og tradisjonens krav.

Under og etter den japanske okkupasjonen arbeidet en ny generasjon seg frem, «Generasjonen fra 45». Den var inspirert og preget av de nasjonalistiske idealene og frigjøringskrigen mot Nederland, men også av moderne vestlig litteratur. Chairil Anwar (1922–1949) grunnla et nytt formspråk i lyrikken. Den fremste prosaisten var Pramoedya Ananta Toer. Achdiat Karta Mihardja (1911-2010) illustrerte med romanen Ateist (1949) konflikten mellom tradisjonelle kulturelle og sosiale normer i et vestjavanesisk landsbysamfunn og den frigjorte livsstilen blant urbane intellektuelle. Sitor Situmorang (1923-2014) skrev sterkt eksistensialistisk-pregede dikt, skuespill og noveller i 1950-årene, men gikk inn for en sosialrealistisk litteratur i 1960-årene. Han satt fengslet i 1967–1976.

Fra cirka 1960 økte de sosiale motsetningene i Indonesia, og dette fikk også følger for litteraturen. Den dominerende kraften på venstresiden var kulturorganisasjonen LEKRA, som sto kommunistpartiet nær. En rekke mer høyreorienterte forfattere bekjente seg til den «universelle humanismen» og prøvde i 1963 å markere seg med et «kulturelt manifest». Men dette manifestet ble forbudt av Sukarno.

Etter omveltningen i 1965 slo pendelen ut den andre veien, med masseforfølgelser av venstreorienterte. LEKRA ble forbudt, det samme skjedde med verkene av radikale forfattere, og enkelte forfattere ble fengslet. En ny generasjon sto nå frem med dikt og prosa som rettet seg mot kommunistene og Sukarno.

Senere har litteraturen vært mindre politisert. Blant de mest kjente forfatterne etter 1965 kan nevnes Iwan Simatupang (1928–1970), med romaner som klart bryter med den realistiske tradisjonen i indonesisk prosa, Nh. Dini (1936-2018), en kvinnelig romanforfatter som ved å skildre moderne indonesiske kvinner i ekteskap med europeiske menn setter søkelyset på moderniseringens konsekvenser for kvinnenes situasjon, og Umar Kayam (1932–2003), som i to kortromaner skildrer hendelsene i 1965 slik de ble opplevd av vanlige mennesker som hadde kommunister som nære pårørende.

Sosial protest får uttrykk hos lyrikeren og dramatikeren Rendra (1935-2009), som i sin diktning blant annet bygget på synkretismen i tradisjonell javanesisk kultur og religion. Det mest sentrale verket i 1980-årene er likevel Pramoedya Ananta Toers historiske romanserie fra den nasjonale frigjøringsbevegelsens formingsår.

I 1990-årene og etter den politiske omveltningen i 1998 har en ny litterær vitalitet oppstått. Den er fragmentert i mange regionale sentre og flytende og skiftende miljøer, og konsentrert om de sjangrene som gir mest rom for muntlighet, som dikt, teater og noveller. Indonesisk litteratur har alltid vært muntlig orientert, og opplesning og fremføring har vært viktigere enn stille lesning av større prosaverker.

En viktig roman fra denne perioden er likevel Durga Umayi (1991) av Y. B. Mangunwijaya (1929-1999), som gir et satirisk blikk på utviklingen etter frigjøringen i 1945, sett gjennom øynene til en javanesisk landsbykvinne som må gi slipp på alle idealer i sitt strev for å avansere sosialt, med fullstendig fremmedgjøring ved et besøk i hjemlandsbyen som konsekvens. Konflikt mellom idealer og desillusjon er ikke noe uvanlig tema i indonesisk litteratur.