kadens

Kadens er en melodisk eller harmonisk vending som avslutter en frase eller akkordprogresjon.

Litt grovt kan kadenser deles i to kategorier, med en del variasjon innad i hver kategori: Helslutning, også kalt helkadens, ender på tonika. Helslutninger er spenningsutløsende og gir en musikalsk virkning av å komme «hjem». Halvslutning, også kalt halvkadens, ender på dominanten. Halvslutninger er spenningsskapende, og skaper gjerne en musikalsk forventning om at noe mer skal følge – omtrent som et komma i en setning.

Innen den europeiske klassiske musikken finnes det et standardrepertoar av mer spesifikke kadenstyper, hvorav de mest vanlige er autentisk kadens, tonal kadens, plagal kadens, skuffende kadens og frygisk kadens. I tillegg til disse finnes det likevel en rekke andre kadenstyper, som gjerne er knyttet til konkrete epoker, stiler, komponister eller geografiske områder.

I nyere tonal musikk, slik som popmusikk, rock, jazz og filmmusikk, har man tradisjonelt tatt i bruk alle kadenstypene som var vanlige i den klassiske musikken. Imidlertid har det også dannet seg et nytt repertoar av «standardkadenser» innen disse sjangrene. I dag finnes det derfor stor variasjon i måten å kadensere på.

Begrepet «kadens» brukes også om et solistisk avsnitt av virtuos karakter mot slutten av en sats i konserter. Før Ludwig van Beethovens tid ble kadensen av komponisten bare antydet med en fermate eller ordet cadenza. Selve utførelsen ble overlatt til solistens frie improvisasjon.