Villmark er områder som ikke er vesentlig forstyrret av menneskelig aktivitet. Etter hvert som verdens folketall øker og jakten på naturressurser intensiveres, minker arealet på gjenværende villmarksområder. Dersom man definerer villmark som områder mer enn 5 km fra nærmeste tekniske inngrep (vei, jernbane, større damanlegg, høyspentlinjer), utgjør dette knapt 12 % av arealet i Norge. For å kvalifisere for betegnelsen villmark, er det likevel ikke nok at området ikke er vesentlig påvirket av tekniske inngrep. I Norge har vi f.eks. store fjellområder som i liten grad er påvirket av tekniske inngrep, men av hogst og beite gjennom lang tid. Støling og sætring har i Norge vært en tradisjonell bruk av fjell og utmark i tusen år, og dette har endret fjellet og utmarkene i vesentlig grad. Det skjedde bl.a. ved stort uttak av tømmer og ved, i så stor grad at den alpine tre- og skoggrensen ble senket. Noen steder ble den senket 150-200 høydemeter. Husdyrbeite omkring stølene bidro til at skogen ikke kom opp igjen. Fra 1950-åreneavtok bruken av fjellbeiter i Norge, og skogen begynte å komme tilbake. Denne fjellskogen er naturlig, men kvalifiserer ikke som villmark fordi den ennå er for ung og ennå ikke har villmarkspreg.
Begrepet villmark knyttes altså til naturområder som i liten grad er påvirket av mennesker og menneskelige inngrep. Mer enn noen gang før trenger vi i dag referanseområder for urørt natur. Villmarksområdene er viktige i så måte. De kan brukes for å måle effekten av miljøpåvirkningen som skjer i områder som er påvirket av tekniske inngrep. Påvirkede områder som ikke er påvirket av tekniske inngrep, men av beite, slått og andre tradisjonelle driftsmåter, kan også ha store kvaliteter i form av kulturlandskap og artsmangfold. Mange av våre sjeldne og rødlistede plantearter trives i slike kulturpåvirkede områder, både på kysten og i fjellet.
