Villmark er naturområder som ikke er vesentlig forstyrret av menneskelig aktivitet, med lite eller ingen inngrep og lite folk. Etter hvert som verdens folketall øker og forbruket av naturressurser øker, minker arealet med gjenværende villmarksområder.
villmarkspregede naturområder, inngrepsfri natur
I norsk miljøforvaltning er villmarkspregede naturområder definert som områder mer enn fem kilometer fra nærmeste tekniske inngrep (vei, jernbane, større damanlegg, høyspentlinjer), og utgjorde 11,2 prosent av arealet i Norge i 2023. I år 1900 var omkring halvparten av landarealet villmarkspreget.
For å kvalifisere for betegnelsen villmark er det likevel ikke nok at området ikke er vesentlig påvirket av tekniske inngrep. I Norge har vi for eksempel store områder som i liten grad er påvirket av tekniske inngrep, men som er påvirket av hogst og beite gjennom lang tid (kulturlandskap). Slike områder kalles gjerne urørt eller inngrepsfri natur (INON). Den gjenværende inngrepsfrie naturen finnes i dag stort sett i ulendt terreng, avsidesliggende skogsområder og i bre- og fjellområder.
Det er store forskjeller i norske kommuner hvor mange øde (inngrepsfrie) steder som finnes, og hvor langt disse ligger fra nærmeste inngrep. Kartverket har i 2025 beregnet øde steder i Norge, og rangert alle norske kommuner med tanke på hvor de mest inngrepsfrie områdene ligger. Slike kartanalyser er nyttige for å dokumentere arealbruksendringer og avgrense bit-for-bit nedbygging av norsk natur.
Støling og sætring har i Norge vært en tradisjonell bruk av fjell og utmark i tusen år, og dette har endret fjellet og utmarkene til særegne naturtyper, som stedvis er viktige leveområder for sjeldne arter. Det skjedde blant annet ved stort uttak av tømmer og ved, i så stor grad at tregrensen og skoggrensen i fjellet ble senket. Noen steder ble den senket 150–200 høydemeter. Husdyrbeite omkring stølene bidro til at skogen ikke kom opp igjen. Fra 1950-årene avtok bruken av fjellbeiter i Norge, og skogen begynte å komme tilbake. Denne fjellskogen er naturlig, men kvalifiserer ikke som villmark fordi den ennå er for ung og ennå ikke har villmarkspreg.
Samfunnet trenger referanseområder for urørt natur som grunnlag for økologiske endringer. Villmarksområdene er viktige i så måte, siden de kan brukes for å måle effekten av miljøpåvirkningen som skjer i områder som er påvirket av tekniske inngrep. Villmark er også vitale for en del arter som villrein og flere av våre store rovdyr.
Påvirkede områder som ikke er påvirket av tekniske inngrep, men av beite, slått og andre tradisjonelle driftsmåter, kan også ha store kvaliteter i form av kulturlandskap og artsmangfold. Mange av våre sjeldne og rødlistede plantearter trives i slike kulturpåvirkede områder, både på kysten og i fjellet.
En av de mest drastiske formene for økologisk restaurering er å gjenskape områder til villmark (engelsk rewilding), gjerne i størst mulig grad gjennom naturlig suksesjon. Eksempel på dette kan være å gi rom for at et vassdrag kan re-meandrere og flomme utover elvesletter. Den trolig mest omfattende tilbakeføring av villmark i Norge er gjennomført i regi av Forsvaret på Hjerkinn (tidligere skytefelt på Dovre).
IUCN definerer villmark som landskap eller sjøområder som er intakte, med lav befolkningstetthet og hovedsakelig uten menneskeskapt infrastruktur. Globalt finnes mange av de største villmarkene i marine eller arktiske områder som i stor grad er dekt av is: Polhavet, Antarktika eller store deler av Grønland. På landjorda finnes noen av de største gjenværende villmarkene i Nord-Amerika, Russland, Amazonas, Sahara med tilgrensende områder, og indre deler av Australia.
Det er flere større rewilding-prosjekter i Europa og Nord-Amerika. I flere av prosjektene er gjerne re-introduksjon eller bestandsøkning av større pattedyr (bison, bjørn eller ulv) eller rovfugler (ørn, gribber) sentralt. Dette skjer etter at menneskelige inngrep er tilstrekkelig visket bort fra området, for å skape større sammenhengende villmarkspregede områder. Innen naturforvaltning av villmark kan det også være viktig å ikke slokke naturlige skogbranner, men snarere la naturen styre seg selv, og la den økologiske suksesjonen etter skogbrann skje uforstyrret.
Internasjonalt er det bred enighet om at å bevare villmark er viktig, og at økologisk intakt villmark er under press. Nyere analyser av områder som både har tilnærmet intakte habitat (fysisk uendrete) og som innehar intakt fauna (særlig langvandrende pattedyr, som store rovdyr), viser at det kan være så lite som under 3 prosent av landjorda. Ved å re-introdusere 1–5 nøkkelarter i områder som er uten tyngre fysiske inngrep, kan trolig nærmere 20 prosent av landjorda kategoriseres som villmark også faunamessig.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.