Marxisme-leninisme er en revolusjonær fortolkning av kommunismen myntet på handlingssterk politikk. Betegnelsen har blitt benyttet av kommunistiske partier og stater, syndikalistiske fagforeninger, aktivistiske bevegelser og også væpnede motstandsgrupper.
Marxisme-leninisme kombinerer Karl Marx’ (1818-1883) opprinnelige marxisme med Vladimir Lenins (1870-1924) teoretiske videreutvikling rettet mot revolusjonært styre i Sovjetunionen (se leninisme). Det ble først utmyntet etter Lenins død av Josef Stalin (1878-1953) som betegnelse på Sovjetunionens offisielle politiske doktrine.
Marxisme-leninisme er et politisk ladet begrep som især har tjent som markør for interne fronter på den kommunistiske verdensscenen. Det gjør krav på å overta arven fra Marx og Lenin forstått som kommunismens fedre, og slik legemliggjøre den «ekte» eller mest revolusjonsdyktige formen for kommunisme. Det ledsages ofte av steile anklager mot andre kommunistiske ideologier, som kan beskyldes for vranglære, revisjonisme eller forræderi.
Stalins ortodokse marxisme-leninisme
Marxisme-leninisme betegnet Sovjetunionens offisielle politiske doktrine fra 1920- til 1970-tallet, som også skulle gjelde samtlige kommunistiske stater og partier som var del av det Moskva-sentrerte Komintern. Josef Stalin, Sovjetunionens statsleder fra midten av 1920-tallet til sin død i 1953, innførte begrepet for å konsolidere en ortodoks fortolkning av marxismen myntet på revolusjonært statsstyre etter Lenins idéer (se proletariatets diktatur).
I ettertid forstås Stalins bruk av betegnelsen «marxisme-leninisme» heller som dekknavn for stalinisme, all den tid Stalins tenkning og politiske virke var preget av statsautoritær og etter hvert totalitær styring, ideologisk sentralisering på verdensscenen og deterministisk tolkning av marxismen (se dialektisk materialisme). Det ble også brukt til å sile ut revolusjonens «interne fiender», særlig de anklaget for å følge Lev Trotskij, som Stalin på nedsettende vis kalte trotskister.
Nye konfliktlinjer på 1960-tallet
På 1960-tallet ble «marxisme-leninisme» benyttet på nye måter. I kjølvannet av bruddet mellom de to kommunistiske stormaktene Sovjetunionen og Kina, og i sammenheng med opprørsbevegelser mot Vietnamkrigen, ble betegnelsen i en periode benyttet i Europa som dekknavn for maoisme, altså tilhørighet til den kinesiske statslederens Mao Zedongs fortolkning av marxismen og til Kinas rolle på den kommunistiske verdensscenen. Med andre ord ble «marxisme-leninisme» nå benyttet også mot den stalinistiske tradisjonen. Samtidig ble det, i politisk forstand, til en viss grad flyttet fra statskommunistisk styreform eller partipolitisk teori til mer aksjonistiske og iblant væpnede antikapitalistiske opprørsformer. Ved inngangen til 1970-tallet ble betegnelsen marxisme-leninisme-maoisme også benyttet.
I Norge
Det var mot denne bakgrunnen at Arbeidernes Kommunistparti (AKP-ml), også kjent som ml-erne (marxist-leninistene), ble stiftet i Norge i 1973. Det brøt med det sovjettilknyttede og stalinistisk orienterte Norges Kommunistiske Parti (NKP), og sto nært ytterliggående europeiske maoistiske bevegelser.
