Dynamitt er en betegnelse brukt om sprengstoffer for sivilt bruk med nitroglyserin eller nitroglykol som sentral bestanddel. Den første typen ble utviklet av Alfred Nobel i 1866–1867. Navnet dynamitt var opprinnelig et handelsnavn, men varemerket ble senere en rent generisk betegnelse.
Dynamitt var det første høyeksplosiv som var tilstrekkelig trygt og praktisk til at det tillot anvendelser i større mengder. Det ble raskt det dominerende sprengstoff for bruk til viktige samfunnsoppgaver som gruvedrift og utbygging av infrastruktur som veier, jernbane, tunneler, broer, havner og kanaler. Tidligere hadde kun svartkrutt vært tilgjengelig for slik bruk.
Mot slutten av 1950-årene og fremover ble dynamitt i stadig større grad utfordret av mer moderne sprengstofftyper. Disse var basert på ammoniumnitrat, og de har nå for det meste erstattet dynamitt til de fleste typer sprengningsarbeid.
Begrepet dynamitt er med tiden blitt så innarbeidet at det noen ganger, feilaktig, også brukes om sprengstoff som ikke er dynamitt. I populærkulturen hender det til og med at dynamitt brukes nærmest som et synonym for sprengstoff generelt.
Gurdynamitt
Den første typen dynamitt utviklet av Alfred Nobel kalles for gurdynamitt. Det ble utviklet i 1866–1867 som en respons på en serie med katastrofale ulykker som hadde inntruffet under bruk av flytende nitroglyserin som sprengstoff, såkalt sprengolje.
Nobel utviklet et tryggere alternativ til sprengolje ved å la nitroglyserinet suges opp av porøs kiselgur. Dette gav en deigaktig masse, en blanding som han gav navnet dynamitt. De to vanligste variantene inneholdt henholdsvis 75 prosent og 66 prosent med nitroglyserin, resten kiselgur.
Gurdynamitt var langt tryggere og mer praktisk i bruk enn sprengoljen. Den deigaktige konsistensen til materialet tillot innpakking i parafinert papir til sylindriske patroner (dynamittgubber). Patronene ble laget i ulike størrelser, tilpasset vanlige borehull, og var praktiske under pakking, frakt og håndtering.
For å bringe dynamitt til detonasjon innførte Nobel sprenghetten i form av en kobberhylse fylt med kvikksølvfulminat. Kombinasjonen av gurdynamitt og sprenghette representerte en revolusjon i sprengningsteknisk sikkerhet og ytelse.
I mindre mengder vil gurdynamitt normalt brenne (deflagrere) uten å detonere, noe som var avgjørende for at materialet skulle være trygt under transport og lagring. Avhending av større mengder dynamitt ved forbrenning førte allikevel til en del ulykker, spesielt hvis mengdene ble for store.
Gurdynamitt, så vel som de typer med dynamitt som senere ble utviklet, var alle generelt uegnet for militær bruk. De tilfredsstiller ikke militære krav til lagringsstabilitet og tåler ikke store mekaniske belastninger.
Gelatindynamitt
I 1875 utviklet Nobel sprengelatinet, også kalt sprenggummi. Denne bestod av nitroglyserin bundet opp ved hjelp av en liten mengde nitrocellulose, et polymert materiale som selv er et eksplosiv. Dette ga en plastisk masse med utmerket vannbestandighet, god håndteringssikkerhet og høyere ytelse enn gurdynamitt. Sprenggelatin kunne også brukes til undervannssprengninger.
Ved å kna ut sprenggelatinet med oksiderende salter som kaliumnitrat og brenselstoffer som tremel, fikk man såkalt gelatindynamitt eller gummidynamitt – et noe svakere og billigere sprengstoff. Fra 1880-årene av brukte man også tilsetning av ammoniumnitrat, noe som gav såkalt ekstradynamitt.
Gelatindynamitten fortrengte etter hvert gurdynamitten fordi den var både sikrere og sterkere, selv om prosessen tok lang tid enkelte steder, opptil mange tiår. Når det i dag snakkes om dynamitt, er det i regelen gelatindynamitt det henvises til.
Pulverblandinger med sammensetning omtrent som gurdynamitt brukes imidlertid fortsatt, og da spesielt i rørladninger til såkalte kontursprengninger. Dette er sprengninger i fjell hvor det er viktig at den gjenstående fjellflaten skades minst mulig.
Frostfri dynamitt
Et generelt problem for både gurdynamitt og gelatindynamitt var deres mangel på kuldebestandighet. Nitroglyserin fryser ved rundt 13 °C, og frossen dynamitt har uforutsigbare følsomhetsegenskaper. Utrygg opptining av dynamitt, slik som over bål og eller på toppen av vedovner og lignende, forårsaket utallige ulykker.
Tidlig på 1900-tallet ble det utviklet en frostfri type dynamitt, som lar seg forme etter borehullet også i kaldt vær, ved å blande nitroglyserinet med nitroglykol. Nitroglykol har lavere frysepunkt enn nitroglyserin, men ellers de samme sprengtekniske egenskaper. Fra 1920-årene ble syntetisk etylenglykol tilgjengelig i store mengder, noe som gjorde det stadig billigere å produsere nitroglykol.
En ulempe ved bruk av alle typer dynamitt er de utpreget toksiske egenskapene til både nitroglyserin og nitroglykol. Begge absorberes lett gjennom innånding av damper eller ved hudkontakt. Dette kan blant annet føre til sterk hodepine gjennom blodkarutvidelse.
Konkurranse
Dynamitt var det dominerende sprengstoff for de fleste sivile anvendelser helt frem til rundt midten av 1950-tallet. Det hadde imidlertid tidlig fått konkurranse av sprengstoffer basert på ammoniumnitrat (AN), såkalte sikkerhetssprengstoffer. Disse var billigere og tryggere enn dynamitt, men de var også svakere og langt mindre vannbestandige.
Fra andre halvdel av 1950-årene og utover skjedde det en revolusjon i sprengningsteknikken på grunn av utviklingen av nye typer sprengstoff basert på AN. Denne utviklingen inkluderte såkalte vanngelsprengstoff (slurry) og emulsjonssprengstoff. I motsetning til sikkerhetssprengstoffene var disse nyere typene med AN-sprengstoff vannresistente, slik som gelatindynamitt.
De nye AN-sprengstoffene kunne brukes både i bulkform, pumpet direkte ned i borehull ved hjelp av mobile ladeenheter, eller i patronert form, slik som dynamitt. De var også forholdsvis ugiftige og langt tryggere enn dynamitt under produksjon, transport, lagring og bruk.
I 1976 avsluttet amerikanske DuPont, det som da lenge hadde vært et av de dominerende sprengstoffselskapene i verden, sin dynamittproduksjon. Selskapet hadde da erstattet dynamitt med et spesielt vanngelsprengstoff, markedsført under navnet Tovex, som var basert på AN og monometylammoniumnitrat (MMAN).
I dag er dynamitt for de fleste formål blitt mer eller mindre utkonkurrert av de nyere sprengstofftypene basert på AN, og da spesielt emulsjonssprengstoffene. Dynamitt brukes allikevel fortsatt til enkelte typer krevende sprengningsarbeid.
Historie
Nitroglyserinpanikken
Alfred Nobel stiftet sammen med forretningsforbindelser et selskap i Sverige høsten 1864 for å markedsføre bruken av nitroglyserin, under handelsnavnet sprengolje, som et flytende sprengstoff for sivile anvendelser. Sprengoljen slo raskt igjennom i blant annet bergverksdrift og tunnelbygging. Selskapsdannelser i Norge og Tyskland fulgte i 1865.
I perioden fra april til august 1866 oppholdt Nobel seg i USA. Her arbeidet han med å forsvare sine patentrettigheter i de amerikanske domstolene mot patentbrudd, etablere forretningsforbindelser for mulige nyetableringer og promotere bruken av nitroglyserin gjennom demonstrasjonsforsøk.
Kort tid etter hans ankomst i New York i april 1866, inntraff flere spektakulære ulykker på det amerikanske kontinent som involverte nitroglyserin, både i Panama og USA. Eksplosjonsulykkene førte til omfattende tap av menneskeliv og store materielle ødeleggelser.
Nobel ble raskt fanget opp i all den påfølgende furoren. En rekke sensasjonelle presseoppslag gav til dels panikkartet stemning rundt alt som hadde med nitroglyserin å gjøre. Det ble i mange land lagt frem forslag om omfattende innstramninger – eller totalforbud – i reguleringer som gjaldt produksjon, oppbevaring, transport og anvendelse av stoffet.
For Norbel gjaldt det å handle raskt. I tillegg til at det ble laget nye merkelapper for transport og oppdaterte sikkerhetsbrosjyrer med detaljerte beskrivelser for håndtering av sprengoljen, jobbet han intenst med å finne nye løsninger for å forbedre sikkerheten rundt bruken av materialet.
Allerede i mai 1866 sendte Nobel en patentsøknad fra New York der han foreslo å ufarliggjøre sprengoljen gjennom å fortynne den med metanol før transport. Før bruk måtte metanolen fjernes gjennom utvasking med vann (metanol er i motsetning til nitroglyserin blandbart med vann).
Dynamitt med inert absorbent
Fortynningen med metanol var en utpreget lite praktisk løsning. Så snart Nobel hadde returnert til Europa i august 1866 tok han derfor umiddelbart opp utviklingsarbeid med sikte på å utvikle et nytt og sikrere sprengstoff basert på nitroglyserin.
I tidsperioden 1865–1873 oppholdt Nobel seg for det meste på fabrikkområdet til sitt tyske selskap, Alfred Nobel & Co., når han ikke var på en av sine mange forretningsreiser. Denne fabrikken var plassert i Krümmel ved Geesthacht, en liten by langs elven Elben, like sørøst for Hamburg.
Mens Nobel oppholdt seg i USA hadde Krümmel-fabrikken 12. juli 1866 blitt rammet av en ulykke. Et provisorisk treskjul brukt til produksjon av nitroglyserin hadde tatt fyr, noe som ledet til en eksplosjon som tok livet av en fabrikkarbeider. I Nobels fravær hadde de lokale myndighetene i Lauenburg gitt beskjed om at fabrikkområdet straks måtte ryddes for nitroglyserin.
Nobel var derfor under betydelig press på flere fronter rundt bruken av nitroglyserinsprengstoff. Forbudet fra lokalmyndighetene nødvendiggjorde flytting av all nitroglyserin i Krümmel til en lekter. Denne forankret Nobel ute på Elben, ved fargeovergangen mellom Tesperhude, like ved Krümmel, og Tespe på den andre (sørvestlige) siden av elven. På lekteren innrettet han et provisorisk laboratorium og startet det utviklingsarbeidet som ledet frem til dynamitten.
Tanken til Nobel var å binde opp det flytende nitroglyserinet i et egnet porøst emne. Etter å ha eksperimentert med inerte absorbenter som pulverisert trekull, sagflis, papir, sement og gips, fant han at det beste emnet var bergarten kiselgur. Nitroglyserin og ovnstørket kiselgur dannet en deigaktig masse som kunne pakkes i patroner. Arbeidet tok opp mye av høsten 1866.
Kiselgur er en sedimentær bergart som er porøs og som har stor evne til å suge opp væske. Det var også rikelige forekomster av denne bergarten i det kuperte landskapet rundt fabrikken i Krümmel. Høsten 1866 utførte Nobel en rekke tester med gurdynamitt i tyske gruver. I november 1866 fikk Krümmel-fabrikken igjen lov til å ta opp produksjonen av nitroglyserin på sitt område.
Opphavet til navnet dynamitt vites ikke med sikkerhet. En av Nobels tyske kollegaer omtalte det først som «sprengkitt», siden det minnet om glassmesterkitt, men Nobel syntes navnet var uegnet som handelsnavn. Det er sannsynlig at navnet dynamitt fremkom i løpet av våren 1867 som et resultat av inspirasjon fra introduksjonen av den elektriske dynamoen.
Dynamoen hadde blitt presentert av den tyske ingeniøren Werner von Siemens i akkurat denne tidsperioden, blant annet på verdensutstillingen i Paris, som fant sted fra 1. april 1867 og som man vet at Nobel besøkte. Nobel kalte sitt produkt for dynamitt i en britisk patentsøknad fra april 1867, det første patentet på oppfinnelsen.
Produksjon av dynamitt ble raskt tatt opp i Krümmel og i Vinterviken i Sverige, snart også i resten av Nobels nyetablerte fabrikker. Kun 11 tonn gurdynamitt ble laget i 1867, men dette tok seg raskt opp: 78 tonn i 1868, 185 tonn i 1869, 424 tonn i 1870, 785 tonn i 1871, 1350 tonn i 1872, 2050 tonn i 1873 og 3120 tonn i 1874. Dynamittproduksjonen i Krümmel var den største.
Dynamitt med aktiv absorbent
Gurdynamitt hadde betydelige svakheter. Kiselgur er en helt inert bestanddel som ikke bidrar til sprengvirkningen. Dessuten hadde nitroglyserin i gurdynamitt en tendens til å svette ut av dynamittgubbene over tid, spesielt under ugunstige klimatiske forhold. Gurdynamitten tålte heller ikke fuktighet spesielt godt, så den kunne ikke brukes under vann.
Det neste skrittet i videreutviklingen av dynamitt var introduksjonen av en aktiv absorbent, altså en absorbent som bidro til sprengvirkningen. Nobel fikk i februar 1869 innvilget et britisk patent på dynamitt med aktiv absorbent, et sprengstoff kalt straight dynamite i engelsktalende land.
I formuleringene av dynamitt med aktiv absorbent var kiselgur fullstendig erstattet med en pulverblanding av oksiderende nitratsalter og brenselstoffer som tremel, trekull, resin, sukker eller stivelse. På denne måten dannet absorbenten selv en form for blandkrutt.
I den nye typen dynamitt dannet nitroglyserinet en tynn hinne rundt den aktive absorbenten, noe som gav en viss beskyttelse mot fuktighet. I 1873 forbedret Nobel sine formuleringer av slik dynamitt ved å tilsette fettaktige materialer som parafinvoks, jordvoks, stearin og naftalen, noe som gjorde dem mer vannresistente.
Spesielt i USA ble dynamitt basert på aktiv absorbent svært populært. De ble mye brukt i det amerikanske markedet også etter at gelatindynamitten var utviklet. Dette skyldtes først og fremst at de var så billige å produsere. Dessuten kunne ulike produsenter lage sin egen formulering og så enten holde den som en intern bedriftshemmelighet eller forsøke å patentere den.
På grunn av denne mangfoldigheten var det vanskelig for Nobel å få god patentbeskyttelse for slik dynamitt i Amerika, som på denne tiden var et stort og dynamisk marked med mange udisiplinerte aktører. Dette var en viktig grunn til at Nobels dynamittselskaper slet med å bli like dominerende i Amerika som de etter hvert hadde blitt i Europa.
Sprenggelatinet
Som gurdynamitt var også dynamitt med aktiv absorbent ikke spesielt fuktighetsbestandig. Inntil videre eksisterte det derfor ikke noen fullstendig vannresistent type dynamitt som også hadde en eksplosivkraft som var like god som den for sprengoljen (ren nitroglyserin).
I 1873 flyttet Nobel fra Hamburg-området i Tyskland til Paris i Frankrike. Her ble han inntil 1891, da han flyttet til San Remo i Italia. I Paris hadde Nobel innrettet et lite laboratorium ved sitt hjem i den sentrale gaten Avenue de Malakoff. Her eksperimenterte han med bruk av nitrocellulose som absorbent for nitroglyserin, et stoff som selv er et eksplosiv og som lages fra bomull.
Nitrocellulose med høyt innhold av nitrogen, rundt 13 prosent, kalles ofte for skytebomull, og det er lite løselig i nitroglyserin eller organiske løsemidler. Slik nitrocellulose kalles derfor noen ganger for uløselig nitrocellulose. I motsetning til skytebomull var nitrocellulose med et lavere innhold av nitrogen, omtrent 11,5–12,0 prosent, betraktelig mer løselig i organiske løsemidler.
Allerede i 1846 hadde franskmannen Louis-Nicolas Ménard (1822–1901) og en kollega funnet at slik nitrocellulose, med et lavere innhold av nitrogen enn i skytebomull, lot seg løse opp i en blanding av dietyleter og alkohol. Dette gav en klar, sirupsaktig væske. Den amerikanske legen John Parker Maynard (1817–1898) tok i 1847 i bruk denne oppløsningen som et flytende plaster.
Eter-alkoholen fordampet raskt fra såret etter hudpåføring og etterlot seg en transparent og fleksibel film av nitrocellulose. Den amerikansk legen Augustus Addison Gould (1805–1866) gav denne oppløsningen av nitrocellulose i eter-alkohol navnet kollodium, fra det greske ordet for «limete». Den mer løselige typen av nitrocellulose ble derfor snart kjent som kollodiumbomull.
En dag i 1875 kuttet Nobel seg i fingeren under laboratoriearbeid i sitt hjem i Paris og brukte kollodium på såret som oppstod. Mens han lå våken om natten av smertene, fikk han ideen om at den lettløselige kollodiumbomullen kunne være et mulig bindemiddel for nitroglyserin. Han lyktes delvis med de første forsøkene allerede den natten og den påfølgende morgenen.
En oppløsning av 7–8 prosent kollodiumbomull i nitroglyserin gav en elastisk masse kalt sprenggelatin eller sprenggummi. Blandingen hadde nærmest ideelle sprengtekniske egenskaper – fullstendig vannbestandighet og en sprengkraft som overgikk selv ren nitroglyserin, samtidig som det var langt mer ufølsomt. Utblanding med nitratsalter og brenselstoffer gav gelatindynamitt.
Nobel fikk innvilget et britisk patent for sprenggelatin i desember 1875 og et amerikansk patent i april 1876. I 1879 tok Nobel i bruk ammoniumnitrat i formulering av gelatindynamitt, noe som gav et produkt kalt ekstradynamitt. Slik ekstradynamitt ble etter hvert den viktigste formen for dynamitt.
Industri
Dynamitt i Europa
Foruten virksomhetene i Sverige, Norge og Tyskland, etablerte Nobel ganske raskt selskaper i flere europeiske land. For leveranser til kunder i Østerrike-Ungarn ble det i 1868 opprettet en fabrikk i Zámky, plassert langs elven Vltava i Bohnice-distriktet like nord for Praha. Produksjonen her ble startet opp 15. mai 1870.
I 1873 ble en fabrikk for det samme østerriksk-ungarske markedet etablert i utkanten av Bratislava. Produksjonen startet i 1875 og var ledet av den kjente kjemikeren Isidor Trauzl (1840–1929). På 1920-tallet ble produksjonen av dynamitt i begge de to ovennevnte fabrikker flyttet til Semtín, nå en forstad i industribyen Pardubice i Tsjekkia. Her lages det fortsatt dynamitt, nå av det tsjekkiske selskapet Explosia a.s. (etablert i 1920).
I 1887 overtok et av Nobels selskaper en dynamittfabrikk i St. Lambrecht i Steiermark i den sørøstlige delen av dagens Østerrike. Denne historiske fabrikken hadde blitt opprettet i 1871. Den produserte dynamitt helt frem til en eksplosjonsulykke 11. mars 2008, som tok livet av to arbeidere og såret åtte andre. Etter dette bestemte det amerikanske selskapet Austin Powder Company, som hadde eid fabrikken siden 1. juni 2003, at den kun skulle produsere sikrere emulsjonssprengstoff.
Nobel slet lenge med å etablere en fabrikk i Storbritannia på grunn av den omfattende mistilliten mot nitroglyserin der, men i 1871 lyktes han med å danne et firma, British Dynamite Company, med hovedkontor i Glasgow, Skottland. En fabrikk ble bygget ved Ardeer i North Ayrshire på sørvestkysten av Skottland, ikke langt fra Glasgow. Her ble første sats med nitroglyserin laget 13. januar 1873. Med tiden ble dette en av verdens største dynamittfabrikker.
Sammen med den franske ingeniøren Paul François Barbe (1836–1890) ble det anlagt en dynamittfabrikk i Paulilles i regionen Occitanie i Sør-Frankrike under den fransk-tyske krig i 1870/71. Den ble derfor plassert lengst mulig vekk fra Tyskland. Dynamitt har imidlertid liten militær betydning, så produksjonen ble i all vesentlighet solgt til privat industri, hovedsakelig innen byggesektoren. Det ble laget dynamitt ved Paulilles helt frem til fabrikken ble nedlagt i 1984.
Med bistand fra Barbe ble det i 1873 også bygget en fabrikk ved Isleten i Sveits, spesielt med tanke på å levere dynamitt til byggingen av St. Gotthard-tunnelen (fullført i 1882). Ved Isleten ble det laget dynamitt helt frem til november 2001. Produksjon av nitroglyserin for farmasøytiske formål hadde imidlertid blitt tatt opp der fra mai 1998, og denne ble lagt ned først i 2020.
I sammenheng med opprettelsen av fabrikken i Isleten hadde det også blitt anlagt en lignende dynamittfabrikk i Avigliana nær Torino i det nordlige Italia – ikke langt fra der Ascanio Sobrero hadde oppdaget nitroglyserinet i 1846/47. Første sats av nitroglyserin ble laget i Avigliana 23. desember 1873. Det ble laget dynamitt ved denne fabrikken frem til den ble nedlagt i 1965.
Foruten virksomhetene beskrevet over, anla firmaer assosiert med Nobel dynamittfabrikker også ved Galdácano (Galdakao) nær Bilbao i det nordlige Spania (startet i 1872), i Schlebusch nær Leverkusen ved Rhinen i Tyskland (startet i 1872) og ved Trafaria nær Lisboa i Portugal (startet i 1873). Den historiske fabrikken i Schlebusch ble lagt ned i 1999.
Nobels etablering i Spania fikk ringvirkninger som er relevante den dag i dag. Fabrikken i Galdácano lagde sin første dynamitt 12. oktober 1872. Den ble fra 1896 del av sammenslutningen Unión Española de Explosivos (UEE), et stort foretak som fra 2006 ble til selskapet Maxam.
I Galdácano lages det ikke lenger dynamitt, men det lages blant annet tennersystemer for sprengstoffer, slik som sprenghetter og detonerende lunte. Maxam lager imidlertid dynamitt i fabrikken Páramo de Masa ved Quintanilla Sobresierra i provinsen Burgos i det nordlige Spania.
For å sikre samarbeid mellom Nobels mange europeiske dynamittfabrikker, og hindre konkurranse mellom dem, ble det i 1880-årene dannet to store trust i form av holdingselskaper. Det første av disse, Nobel-Dynamite Trust Company, ble dannet i 1886 i London og inkluderte de britiske og tyske selskapene. Dette opererte frem til første verdenskrig og ble løst opp i 1915.
Det andre holdingselskapet, Société Centrale de Dynamite, ble dannet i 1887 i Paris. Det inkluderte de franske, spanske og sveitsisk-italienske virksomhetene assosiert med Nobel, i tillegg til enkelte firmaer i blant annet Sør-Amerika. I motsetning til det anglo-tyske holdingselskapet, var dette selskapet innflytelsesrikt også etter første verdenskrig.
Dynamitt i dagens Europa
På grunn av konkurransen med nyere sprengstoffer basert på ammoniumnitrat er det i dag ytterst få gjenværende dynamittfabrikker i Europa. Den pågående produksjonen til firmaene Explosia i Tsjekkia og Maxam i Spania er nevnt i avsnittet over. Det finnes ytterligere tre produsenter.
En viktig europeisk produsent av nitroglyserin/nitroglykol og dynamitt er selskapet Nitroerg SA i Polen. Dette firmaet ble dannet i desember 2006 som en sammenslutning av to produsenter i henholdsvis Bieruń og Krupski Młyn, to steder som begge er lokalisert i det sørvestlige Polen i det området som historisk har vært provinsen Øvre Schlesien.
Fabrikken i Bieruń ble påbegynt allerede i juli 1871 og har produsert dynamitt siden våren 1872. Fabrikken i Krupski Młyn startet produksjon av dynamitt i 1874. Eierskap og navn til fabrikkene endret seg flere ganger før de ble del av Nitroerg i 2006, en bedrift som har vært kontrollert av det statseide selskapet KGHM Polska Miedź SA siden 2011. Begge fabrikker lager fortsatt dynamitt.
Det sveitsiske selskapet Société Suisse des Explosifs (SSE) laget tidligere dynamitt ved sitt anlegg ved Brig i Valais, Sveits, en fabrikk som ble grunnlagt i 1894 for å levere til Simplon-tunnelen. SSE har et tysk datterselskap, Eurodyn Sprengmittel GmbH, som fortsatt lager dynamitt basert på nitroglykol i en fabrikk i bydelen Würgendorf i Burbach, Tyskland. Denne fabrikken ble etablert i 1903.
Den siste av dynamittprodusentene i Europa, og nå den eneste gjenværende i hele Norden, er det finske selskapet Forcit. Dette selskaper lager nitroglykol og dynamitt, under varemerket Fordyn, i sitt produksjonsanlegg ved Hangö. Denne produksjonen ble startet opp i 1893.
Dynamitt i USA
I Amerika ble dynamitt introdusert under handelsnavnet giant powder. I forbindelse med Nobels patentering av gurdynamitt i USA ble det etablert et selskap, kalt Giant Powder Company, i San Francisco i august 1867 for å betjene kunder langs den amerikanske stillehavskysten. California var den gang et stort marked på grunn av all gruve- og konstruksjonsvirksomhet som fant sted der.
Det nye selskapet bygget en dynamittfabrikk i Rock House Cañon i San Francisco, et område som i dag er en del av byparken Glen Canyon Park. Produksjonen startet 19. mars 1868, som den aller første i USA. Fabrikken var hovedsakelig drevet av kinesiske arbeidere, ledet av amerikanske funksjonærer.
Fabrikken til Giant Powder Company ble fullstendig ødelagt i en eksplosjonsulykke 26. november 1869, en eksplosjon der to arbeidere omkom og flere ble skadet. På grunn av nærheten til det raskt ekspanderende byområdet i San Francisco, ble fabrikken flyttet til et område på 100 acre plassert blant sanddyner og buskas i det som i dag er blitt til Sunset District, like sør for Golden Gate Park.
Golden Gate-Fabrikken ble startet tidlig i 1870 og opererte uten større uhell en ganske lang periode, men 14. januar 1879 gikk et lagerbygg med 9 tonn gurdynamitt i luften og drepte fire mennesker. Det oppstod da et betydelig offentlig oppstyr, med krav om å flytte fabrikken til et mer øde strøk.
Nok en gang ble fabrikken flyttet, denne gangen til en odde kalt Fleming Point ved byen Albany på østsiden av San Francisco-bukta. Fabrikken startet opp høsten 1879 og ble drevet frem til en større ulykke 9. juli 1892 som kostet ni mennesker livet. Produksjonen ble da flyttet lenger nord, til Point Pinole ved byen San Pablo. Her ble det laget sprengstoff frem til 1960.
I 1870 hadde det blitt etablert et dynamittselskap, kalt Atlantic Giant Powder Company, for å betjene det amerikanske markedet øst for Rocky Mountains. Selskapet bygde en fabrikk ved Kenvil i det nordlige New Jersey, den andre dynamittfabrikk i USA. Her ble det laget dynamitt fra slutten av 1871. Fabrikken ble med tiden en av de største i landet. Anlegget ble lagt ned i 1996.
De store amerikanske produsentene av svartkrutt, som inntil nå hadde gjort all tenkelig motstand mot introduksjon av dynamitt på det amerikanske gruvemarkedet, gjorde nå helomvending og fikk snart en overveldende innflytelse i dynamittindustrien i USA. I stor grad skyldtes dette deres kompetente ledelse og utspekulerte forretningsmetoder.
Den største amerikanske kruttprodusenten var DuPont, og firmaet hadde i 1880 startet sin egen dynamittfabrikk i Repauno ved Gibbstown i New Jersey. Etter dette ekspanderte de raskt sin virksomhet og overtok etter hvert Atlantic Giant Powder Company og andre selskaper. Mellom 1902 og 1912 kontrollerte DuPont og deres affilierte selskaper rundt to tredjedeler av all produksjon av krutt og sprengstoff i hele USA.
DuPont inngikk også kartell-avtaler med de europeiske holdingselskapene organisert av Nobel og kollegaer i 1886–1887, nevnt ovenfor. Produksjonen av dynamitt i USA og Europa ble så samordnet at amerikanske myndigheter startet en anti-trust-sak mot DuPont i 1907. Som et resultat av dette ble DuPont i 1912 brutt opp i tre selskaper: DuPont, Hercules Powder Company og Atlas Powder Company.
Produksjonen av dynamitt i dagens USA er blitt enda mer konsolidert enn produksjonen er i Europa. Det var tidligere utallige dynamittfabrikker spredd over hele landet, men den eneste gjenværende i hele Nord-Amerika ligger sørvest for byen Carthage i Missouri. Interessant nok er denne fabrikken drevet av Dyno Nobel, et selskap som tidligere var norskeid (se nedenfor).
Dynamitt i Norge
Etter Sverige var Norge det første landet i verden som tok opp produksjon av nitroglyserin. Dette foregikk ved fabrikken til Nitroglycerin Compagniet like ved Granfossen på Lysaker. Fabrikken ble igangsatt 11. august 1865. Fra januar 1868 startet man opp med produksjon av gurdynamitt samme sted.
Etter en eksplosjon i fabrikken på Lysaker den 24. april 1874, ble produksjonen flyttet til Engene ved Sætre i Asker kommune. Her ble det laget gurdynamitt fra 2. oktober 1876. Produksjon av sprenggelatin og gummidynamitt ble startet på Engene i 1878. Norge var derfor blant de aller første land i verden som tok opp produksjonen av de mer avanserte gelatindynamittene.
Nitroglycerin Compagniet ble fra 1917 en del av Norsk Sprængstofindustri, som senere igjen ble en del av Dyno Industrier (fra 1971) og Dyno Nobel (fra 2000).
På Engene ble det produsert dynamitt for siste gang i 1973, og nitroglyserin for siste gang 23. juni 1976 (for bruk i ballistitt). Produksjonen av dynamitt hadde innen da blitt flyttet til et mer moderne anlegg ved Gullaug i Lier kommune utenfor Drammen, et anlegg som opprinnelig hadde blitt bygget opp i tidsperioden 1916–1918.
Selskapet Grubernes Sprængstoffabrikker bygget en sprengstoffabrikk ved Drømtorp utenfor Ski i 1917, og denne fabrikken laget også dynamitt fra like etter første verdenskrig. Grubernes ble snart en betydelig konkurrent til Norsk Sprængstofindustri. Bedriftene ble i 1971 ble slått sammen til Dyno Industrier. Fabrikken ved Ski ble stengt sommeren 1984.
I 1986 kjøpte Dyno Industrier opp den svenske sprengstoffselskapet Nitro Nobel, og all sivil produksjon av sprengstoff i Norge og Sverige var fra da av organisert i ett selskap. Nitro Nobel laget dynamitt på sitt fabrikkområde ved tettstedet Gyttorp i Västmanland. Denne produksjonen ble lagt ned i 1993, og dynamittproduksjonen i Norge og Sverige ble samlet på fabrikken ved Gullaug.
All produksjon av dynamitt i Norge ble permanent avsluttet som en følge av en eksplosjon i anlegget for produksjon av nitroglykol på Gullaug 23. januar 2001.
