Aurdal kirke er en kirke i Nord-Aurdal kommune i Innlandet. Kirken hører til Aurdal sokn i Hamar bispedømme og forvaltes av Nord-Aurdal kyrkjelege fellesråd. Aurdal kirke stod ferdig i 1737. Den har vernestatus som «Automatisk listeført (1650-1850)».
Historikk
Helt siden middelalderen har Valdres hatt et rikt kirkeliv. Forbausende mange av dalens middelalderkirker står fremdeles. Også i Aurdal sto det en stavkirke helt inn på 1700-tallet, selv om dens eksakte plassering i bygda diskuteres. Under kirkesalget i 1723 ble denne og de tre andre kirkene i Nord-Aurdal solgt til «allmuen» i Ringsaker i Hedmark. Men prosten i Aurdal, Anders Morland, kjøpte dem tilbake allerede samme år.
Ikke lenge etter døde prosten. Av forskjellige grunner havnet de da igjen i Ringsaker allmues hender. Denne skulle så sette i stand kirken, før folket i Aurdal overtok i 1735. Så veldig godt arbeid gjorde nok ikke ringsaker-sokningene, for allerede samme år klaget sokneprest Peder Landt i Aurdal til biskopen over hvor forfallen og liten kirken var.
I Aurdal ønsket man en større korskirke på samme sted som gamlekirken. Behovet må ha vært stort, for arbeidet kom igang straks etter. Men kirkestedet ble altså flyttet. Den nye kirken ligger vakkert til i den slake skråningen rett nedenfor det gamle veifaret gjennom bygda. Ettertiden har vist at grunnen under kirken ikke er like fin og fast.
Kirkebygget og kirkeportalen
Aurdal kirke er arkitektonisk en søsterkirke til Bagn kirke. Dette er ikke så underlig når vi vet at byggmester Sven Olsen Traaset og hans arbeidslag fra Fåberg var ansvarlig for begge kirkene på samme tid. De har mange åpebare fellestrekk, som grunnplan, byggeteknikk og tårnform. Aurdal kirke er en tanke større. Den skal ha vært mer eller mindre ferdig i 1735. Det gjensto likevel en del arbeid, og den ble ikke formelt vigslet før i 1737.
Traaset gjenbrukte deler av den gamle stavkirken i den nye kirken. Blant annet benyttet han stavkirkens lengste stolper som dragere under gulvet. Det var arbeidskrevende å hugge til nye materialer, og det gjaldt å få bygget under tak før vinteren. At stavkirken ble tatt ned under byggingen av den nye kirken, kan også ha vært medvirkende til at kirken ble tatt i bruk så lang tid før vigslingen. Bygda kunne ikke være lenge uten kirke.
Kunsthistorikeren Gunnar Rønningen trekker fram Aurdal kirke som eksempel på den mest populære kirketype på Østlandet på 1700-tallet. Dette er den store laftede korskirken med en korsmidte med segmentbuer i laftede omfar over til hver arm. Tårnhjeimen ble utviklet av Oluf Olufsen Hougen i Slidre kirke i 1700, og ble svært mye brukt senere i århundret. Spor etter tårnbyggingen viser at bindings- og sperreverk i takrytteren ble prefabrikert før det ble satt opp.
For å komme inn på kirkegården, måtte man tidligere gå gjennom en kirkeportal. Denne er formet som en liten minikirke med skip og tårn. Portalen er trolig like gammel som kirken selv. Det finnes flere lignende portaler i distriktet fra samme periode.
Interiør
På grunn av terrengforholdene ligger inngangsdøra svært lavt i forhold til kirkegulvet. En bratt trapp leder opp gjennom våpenhuset til kirkerommet. Utseendet i dag er i stor grad resultatet av en restaurering i 1937, da konsulent Domenico Erdmann skulle gjøre godt igjen en hardhendt modernisering fra 1890-tallet. Mange elementer av 1700-tallskirken ble tatt fram, men ikke alle er satt inn i sin opprinnelige funksjonelle sammenheng. Målet var å gjenskape den opprinnelige karakteren, og ikke nødvendigvis det samme utseendet.
En av de største forskjellene er at korskranken ikke er rekonstruert, og at dekorelementene fra denne ble hengt på forskjellige steder i rommet, ute av sin opprinnelige sammenheng. Benkene ble heller ikke rekonstruert, men laget som et kompromiss mellom gammel karakter og tidens krav til komfort. En avlutning ga tilbake 1700-tallets tømmervegger. Man fjernet 1800-talIets buete vindusoverstykker, slik at de fikk tilbake sin opprinnelige form, om enn ikke størrelse. Opprinnelig var det nok også blyglass i vinduene, selv om disse så ganske annerledes ut enn i dag.
Inventar
Da kirken ble innviet i 1737, sto det trolig en liten altertavle fra 1694 i koret. Denne hadde fulgt med fra stavkirken. Den nåværende tavlen fra 1792 ble laget for å fungere i dette store rommet. Den må ha vært svært moderne da den ble flyttet inn. For ettertiden er den et interessant eksempel på tidens klassisistiske strømninger.
Fra København kom det stadig impulser til det norske kirkekunstmiljøet. Da man skulle lage tavlen til Elverum kirke, benyttet man tegninger fra altertavler i hovedstaden som forelegg. Trenden var at tavlene nå skulle formes mer som portalmotiv med ett sentralmotiv og ikke lenger i flere etasjer med flere bilder. Portalen fikk naturlig nok søyler på sidene og et overstykke. Fra elverumstavlen vandret portalmotivet videre utover østlandsområdet – også til Valdres og Aurdal.
Det ikonografiske budskapet i aurdalstavlen er likevel tradisjonelt, med korsfestelsesscenen flankert av Moses og Aron. På hver side av tavlen er det skåret urner og blomster, kanskje en gjenklang av forbildene i hovedstaden. Den tradisjonelle akantusen på fløyene er skiftet ut med fantasidyr.
