Norges eldste politiske parti. Betegnelsen «venstre» ble alminnelig i 1870-årene. Tidlige forløpere var Stortingets Reformforening (1859) og Bondevennforeningene i 1860-årene. Det var under den langvarige forfatningskampen i 1870-årene og begynnelsen av 1880-årene som endte med innføringen av parlamentarismen i 1884, at Venstre oppstod som en bevegelse som til slutt kom inn under Johan Sverdrups ubestridte førerskap. Den egentlige partidannelsen fant først sted i 1883–84. 30. januar 1883 konstituerte Stortingets venstreforening seg offisielt, og 28. januar 1884 ble Norges venstreforening, senere Norges venstrelag, stiftet i Oslo.
Venstrebevegelsen, med sitt krav om et bredere folkestyre, var blitt sveiset sammen under kampen mot det gamle embetsmannsregimet. Etter seieren i 1884 da Venstre dannet sin første regjering med Sverdrup som sjef, viste det seg snart at partiet rommet ulike krefter som trakk i forskjellige retninger. Sverdrup kom snart i opposisjon til majoriteten i sitt eget parti, og i slutten av 1880-årene oppstod en splittelse, idet det «rene Venstre» og det «moderate Venstre» skilte lag. Dette ble den første av flere slike splittelser som alltid har endt med at den radikale delen av partiet har båret det videre mens den moderate har syknet hen.
Fra og med 1890-årene tok Venstre opp en rekke nye saker på sitt program og fikk en klart sosialradikal og unionsradikal profil. Det førte til at en del fremtredende venstremenn med Christian Michelsen i spissen brøt ut i 1903 og dannet Samlingspartiet sammen med Høyre. Partiforholdene var i de følgende årene uklare, men i 1908 skallet på nytt en moderat fløy av og ble til Det frisinnede Venstre da Gunnar Knudsen foretok den såkalte «konsolideringen» av partiet. I årene 1913–20 var partiet klart det ledende i norsk politikk og satt hele tiden med regjeringsmakten under Gunnar Knudsen, støttet til absolutte majoriteter i Stortinget frem til 1918. I mellomkrigstiden måtte Venstre skifte med de andre partiene om regjeringsmakten uten at noe parti hadde flertall i Stortinget. Johan L. Mowinckel var som oftest partiets regjeringssjef. Partiet befant seg i en sentrumsposisjon i partisystemet. Det var ikke så sterkt klasseforankret som de andre partiene, det var ikke så konservativt som Høyre og Bondepartiet, men det stod samtidig langt fra Arbeiderpartiets revolusjonære radikalisme. Etter den annen verdenskrig spilte Venstre ikke lenger den samme rolle som tidligere. Det rommet ofte nokså sprikende tendenser, og radikale («Dagblad-Venstre») og moderate elementer stod ikke sjelden mot hverandre. Partiets siste statsminister (Mowinckel) gikk av 1935; Venstre har i etterkrigstiden deltatt i koalisjonsregjeringer under John Lyng (1963), Per Borten (1965–71), Lars Korvald (1972–73) og Kjell Magne Bondevik (1997–2000 og 2001–05).
Under EF-striden i begynnelsen av 1970-årene ble motsetningene i Venstre så store at partiet sprakk. I november 1972 brøt EF-tilhengerne ut under ledelse av formannen Helge Seip og dannet sitt eget parti, Det Nye Folkepartiet (fra 1980 Det Liberale Folkepartiet). Dette viste seg å få enda mindre tilslutning enn det egentlige Venstre som fortsatte og antok en radikal «grønn» profil. Samtidig gikk etter hvert hele det gamle Venstre sterkt tilbake, og i perioden 1985–93 var partiet ikke representert på Stortinget. I 1988 gikk utbryterne i Det Liberale Folkepartiet sammen med Venstre igjen. Etter en langvarig konsolidering presenterte Venstre seg i 1990-årene som et tradisjonelt liberalt og borgerlig parti og etablerte seg igjen som en maktfaktor i norsk politikk.
Venstre har hatt følgende statsministere: Johan Sverdrup (1884–89), Johannes Steen (1891–93, 1898–1902), Otto Albert Blehr (1902–03, 1921–23), Jørgen Løvland (1907–08), Gunnar Knudsen (1908–10, 1913–20) og Johan Ludwig Mowinckel (1924–26, 1928–31, 1933–35). Se for øvrig tabell over partiledere.
Ved stortingsvalget 2005 var Venstre det eneste av regjeringspartiene som fikk notert fremgang med 5,9 % av stemmene – partiets beste resultat siden 1969, før splittelsen i 1972. Årsaken til partiets fremgang var sammensatte, men det spilte nok inn at partiene «i nærheten» gjorde dårlige valg (Høyre og KrF) eller hadde byttet side i politikken (Sp). Det ble dermed et større politisk rom i det velgersegmentet der Venstre har sitt største nedslagsfelt. Lokalvalget 2007 ble Venstres beste siden ordningen med direkte fylkestingsvalg ble innført i 1975. Venstre fikk 5,6 % av stemmene og gikk markert frem over nesten hele landet. Spesielt ble valgresultatet i Oslo lagt merke til, der Venstre nesten doblet sin stemmeandel og fikk 8,7 % av stemmene. Oslo ble dermed for første gang Venstres beste fylke. Etter valget 2007 har Venstre 13 ordførere.
Stortingsvalget 2009 ble imidlertid en katastrofe for partiet. Etter en dårlig valgkamp kom Venstre meget overraskende under sperregrensen og mistet åtte av sine ti stortingsmandater, deriblant partilederen Lars Sponheim. Han trakk seg deretter som leder.
For resultater i stortingsvalg, se tabell over Stortingsvalg 1882-2009.
Lars Sponheim var partileder 1996-2010. Ny partileder fra 2010 er Trine Skei Grande. Nestledere er Helge Solum Larsen (fra 2010) og Ola Elvestuen (fra 2008). Generalsekretær er Terje Breivik.
Partiledere
| 1884 | Johan Sverdrup |
| 1884–89 | Anton Qvam |
| 1889–93 | Johannes Steen |
| 1893–94 | Viggo Ullmann |
| 1894–96 | Anton Qvam |
| 1896–98 | Johannes Steen |
| 1898–1900 | Viggo Ullmann |
| 1900–03 | Lars Holst |
| 1903–09 | Carl Berner |
| 1909–27 | Gunnar Knudsen |
| 1927–43 | Johan Ludwig Mowinckel |
| 1945–52 | Jacob S. Worm-Müller |
| 1952–64 | Bent Røiseland |
| 1964–70 | Gunnar Garbo |
| 1970–72 | Helge Seip |
| 1972–74 | Helge Rognlien |
| 1974–76 | Eva Kolstad |
| 1976–82 | Hans Hammond Rossbach |
| 1982–86 | Odd Einar Dørum |
| 1986–90 | Arne Fjørtoft |
| 1990–92 | Håvard Alstadheim |
| 1992–96 | Odd Einar Dørum |
| 1996–2010 | Lars Sponheim |
| 2010- |
Trine Skei Grande |
Parlamentariske ledere
| 1883–84 | Johan Sverdrup/Johannes Steen |
| 1884–89 | Johannes Steen/Anton Qvam |
| 1889–93 | Carl Berner |
| 1893–94 | Viggo Ullmann |
| 1895 | Johannes Steen |
| 1896 | Sivert Nielsen |
| 1898 | Johannes Steen |
| 1898–1906 | Carl Berner |
| 1908 | Gunnar Knudsen |
| 1912–14 | Wollert Konow |
| 1916–18 | Johan Ludwig Mowinckel |
| 1921–23 | Ivar Tveiten |
| 1923–24 | Johan Ludwig Mowinckel |
| 1924–26 | John Wolden |
| 1926–28 | Johan Ludwig Mowinckel |
| 1928 | Knut Markhus |
| 1928–31 | Gunnulf Eiesland |
| 1931–33 | Johan Ludwig Mowinckel |
| 1933–35 | Neri Valen |
| 1936–40 | Johan Ludwig Mowinckel |
| 1945 | Neri Valen |
| 1945–51 | Jakob Lothe |
| 1951–54 | Neri Valen |
| 1954–70 | Bent Røiseland |
| 1970–72 | Helge Seip |
| 1972–73 | Gunnar Garbo |
| 1973–85 | Hans Hammond Rossbach |
| 1993–97 | Lars Sponheim |
| 1997–2001 | Gunnar Kvassheim |
| 2001–05 | Trine Skei Grande |
| 2005–09 | Lars Sponheim |
| 2009- |
Trine Skei Grande |
