Albert Coates

Coates ble født i St. Petersburg i Russland og kom til Storbritannia som 12-åring. Faren Charles Thomas Coates (1848–1908) var direktør for den russiske avdelingen av Thornton Woollen Mills. Moren Mary Ann Gibson (1849–1909) var født og oppvokst i Russland, men hennes foreldre var engelske. Albert var den syvende og yngste i søskenflokken.

Som barn lærte Coates å spille fiolin, cello og klaver. Uten å vite det møtte han seks år gammel komponisten Pjotr Tsjajkovskij i et selskap hvor moren lot den unge Coates improvisere på klaver. I 1893, elleve år gammel, var han til stede i Tsjajkovskijs begravelse.

Da Coates var 12 år gammel, sendte familien ham til England der hans første musikklærer, Henry Riding, inspirerte ham til å gjøre sine første kompositoriske forsøk. Coates studerte også orgel med sin eldre bror i tillegg til harmonilære og komposisjon.

18 år gammel begynte Coates i farens firma i Russland, og studerte samtidig komposisjon med Nikolaj Rimskij-Korsakov. Coates fikk studere videre ved konservatoriet i Leipzig fra 1902, hvor han studerte cello med Julius Klengel og klaver med Robert Teichmüller. Størst betydning fikk hans studier i direksjon med Arthur Nikisch, sjefdirigent for Gewandhausorkestret og musikksjef på operaen. Coates ble repetitør ved operaen og debuterte her som dirigent i 1904 med Hoffmanns eventyr av Jacques Offenbach. Det ble vellykket, og han fikk mange oppgaver de følgende to årene.

Coates var 1906–1908 dirigent ved operaen i Elberfeld (nåværende Wuppertal). Her dirigerte han operaer av Mozart, Beethoven, Wagner og Richard Strauss. Deretter var han assistent for Ernst von Schuch ved Semperoperaen i Dresden 1908–1909 og for Artur Bodanzky i Mannheim 1909–1910.

Coates gjorde sin London-debut 28 år gammel i mai 1910 med London Symfoniorkester. Men etter å ha ledet Wagners Siegfried ved Mariinskijteatret i St. Petersburg ble han sjefdirigent her i fem sesonger. Han ble en av Russlands mest populære dirigenter, og knyttet kontakt med en rekke russiske komponister og musikere. Blant dem var Aleksandr Skrjabin, som han ble en ivrig talsmann for.

Albert Coates dirigerte sin første Wagner-sesong på Covent Garden i London i 1914. Kritikerne berømmet ham for hans fremførelse av Tristan og Isolde, likeledes for Die Meistersinger von Nürnberg, mens Parsifal ikke fikk samme gode mottagelse. Av det italienske repertoaret fikk derimot Manon Lescaut av Giacomo Puccini meget bra omtale.

Etter revolusjonen i 1917 ble Coates valgt til leder for en upolitisk operakomité for samtlige operahus. Coates tok godt vare på den kunstneriske frihet, men operavirksomheten kom gradvis til å lide en forferdelig skjebne: musikere og sangere døde etter hvert av sult. Coates egen helse fikk dessuten også en knekk – han ble rammet av blodforgiftning, og det var først etter hans kones bønn om hjelp at han i april 1919 fikk reise ut av landet med sin familie via Finland og dermed ble reddet fra den sikre død.

Da han kom til England i 1919 ble Coates sjefdirigent for London Symfoniorkester. Konsertvirksomheten hadde opphørt fordi orkesteret hadde mistet mange medlemmer i krigen. For å få i gang konsertene igjen tilbød Coates seg å dirigere de seks første konsertene gratis. Resultatet ble at han ble sjefdirigent 1919–1922.

Sammen med dirigentkollegene Adrian Boult og Goffrey Toye fikk Coates meget rosende omtale i artikkelen The Conductor’s Art i The Times etter sin første konsert. Høsten 1919 ble han bedt om å ta seg av et nytt undervisningstilbud i operafaget ved Royal College of Music.

Etter tiden med London Symfoniorkester ble ikke Coates fast engasjert som dirigent. Dette skyldes trolig at han så ensidig hadde konsentrert seg om det russiske og delvis engelske repertoaret, mens det wiener-klassiske repertoaret hadde kommet i andre rekke. Men han dirigerte jevnlig på Covent Garden. Han alternerte i Wagners Nibelungens ring med Nikisch, og Thomas Beecham engasjerte ham også ved en rekke av sine oppførelser.

Coates urfremførte den reviderte versjonen av Ralph Vaughan Williams’ A London Symphony i 1920, Frederick Delius’ Requiem i 1922, Arnold Bax’ symfoni nr. 1 samme år og Gustav Holsts Choral Symphony i 1925. Han stod for førsteoppførelsen i England av Sergej Prokofjevs 3. klaverkonsert og Sergej Rachmaninovs 4. klaverkonsert, begge med komponisten som solist. I 1925 sørget Coates for den første oppførelsen utenfor Russland av Nikolaj Rimskij-Korsakovs opera Legenden om den usynlige byen Kitezj fra 1904.

I 1920 gjorde Coates sin amerikanske debut som gjestedirigent for New Yorkfilharmonien. I 1923–1925 ledet han dirigentklassene ved Eastman School of Music i Rochester, og var sjefdirigent for Rochester Philharmonic Orchestra. Han gjestedirigerte ved en rekke amerikanske orkestre.

I 1925 gjestet han ved Parisoperaen, og i årene 1927–1929 dirigerte han opera i Italia. Han gjestet Staatsoper Berlin i 1931 og Wienerfilharmonien i 1935. Deretter fulgte engasjementer i Nederland, Sverige og Sovjetunionen samt i Norge.

Den 13. november 1936 stod BBC for verdens første operautsendelse på fjernsyn, scener fra Coates’ opera Pickwick. Coates dirigerte på Covent Garden for siste gang i 1938.

Da andre verdenskrig brøt ut, flyttet Coates til USA. Sammen med tenoren og regissøren Vladimir Rosing grunnla han Southern California Opera Association, som blant annet oppførte Coates'‘ opera Gainsborough’s Duchess. Han gjestedirigerte ved Los Angelesfilharmonien og arbeidet en kort tid i Hollywood der han komponerte filmmusikk.

I 1945 giftet Coates seg på nytt, med mezzosopranen Vera de Villiers. Året etter slo de seg ned i hennes hjemland Sør-Afrika. Her ble han dirigent for Johannesburg Symphony Orchestra og underviste ved University of South Africa i Cape Town.

I Cape Town underviste han unge lovende dirigenter, blant dem Anton Hartman som senere ble leder for South African Broadcasting Corporation (SABC) og sjefdirigent for SABC’s orkester, og Ernest Fleischmann, som ble direktør for Los Angelesfilharmonien.

Coates var en grammofonpioner. Hans første innspillinger var for Columbia, og innbefattet Aleksandr Skrjabins Le Poème de l’extase. For selskapet His Master’s Voice og med London Symfoniorkester spilte han inn blant annet Beethovens 9. symfoni og Tsjajkovskijs 5. symfoni, Richard Strauss’ Tod und Verklärung og utdrag fra operaer av Wagner.

Senere ledet han innspillinger av Bachs h-mollmesse, Beethovens symfoni nr. 3, Aleksandr Borodins symfoni nr. 2, Tsjajkovskijs symfoni nr. 3, Rachmaninovs klaverkonsert nr. 3 med Vladimir Horowitz, Brahmsss' klaverkonsert nr. 2 med Artur Rubinstein og Igor Stravinskijs ballett Petrusjka.

OPERA

ORKESTERMUSIKK

SANGER MED KLAVER ELLER ORKESTER

KAMMERMUSIKK

KLAVER

Denne verkfortegnelsen baserer seg på Albert Coates Collection (2007) ved Santie de Jongh, Stellenbosch University.

• musikk i romantikken
• komposisjon – musikk