Christian Kracht

Samme polariserte mottakelse fikk Imperium i 2012 (norsk oversettelse med samme tittel, 2013). Imperium bygger på en virkelig hendelse: tyskeren August Engelhardt (1875-1919) som i 1902 emigrerer og slår seg ned på en øy i Stillehavet for å bygge opp en kokosnøttfarm. Engelhardt, som er nudist og kun ernærer seg av kokosnøtter, ender opp med å bli gal.

Krachts språkføring er maniert og ordrik, med en stil som minner om eventyrerromaner fra det tidsrommet han skriver om. Det noen mente var en vellykket pastisj og kulturkritikk, leste andre som reaksjonær kitsch. Romanen fikk stor oppmerksomhet da en journalist i Der Spiegel, Georg Diez, anklaget Kracht for å ha rasistiske og nynazistiske sympatier. Debatten, som etter hvert også berørte spørsmål som ytringsfrihet og kunstnerens integritet, fikk vel så stor oppmerksomhet som romanen. Mens enkelte anmeldere leste Imperium som politisk analyse, mente andre det dreide seg om kitsch.

For sin roman Die Toten (2016, De døde) ble Kracht tildelt Den sveitsiske bokprisen. Romanen, bygd opp i tre deler med referanse til det japanske no-teatret, utspiller seg i Sveits, Berlin og Japan i 1933. Den sveitsiske filmregissøren Emil Nägeli blir invitert til Japan av den mektige kulturfunksjonæren Masahiko Amakasu for å spille inn film. Slik ønsker Amakasu å danne en felles filmindustri mellom Japan og det nasjonalsosialistiske Tyskland som en motvekt til amerikansk film. Mens Nägeli og Amakasu er fiktive figurer, er mange av bipersonene i teksten hentet fra virkeligheten, blant annet Fritz Lang, Heinz Rühmann, Siegfried Kracauer (1889-1966), Lotte Eisner (1896-1983) og Charlie Chaplin. Mens noen er i ferd med å inngå avtaler med de nye makthaverne i Berlin, er andre på vei i eksil. Romanen, som stilistisk er en videreføring av Imperium, balanserende mellom ironi og kitsch, og med Krachts karakteristiske sterkt visuelle språk, viser verden på vei inn i krig, og er en mektig analyse av diktaturet og dets iscenesettelse, ikke minst gjennom filmens billedspråk.

For romanen Air (2025) ble Kracht nominert til Prisen til bokmessen i Leipzig. Mottakelsen var imidlertid svært blandet. Romanen er komponert med to handlingstråder: Den ene utspiller seg i forfatterens samtid, den andre i et arkaisk samfunn langt før vår tid – eller eventuelt etter at vår sivilisasjon er over. Interiørdesigneren Paul, som har bosatt seg på Orknøyene, blir invitert til Stavanger for å finne den perfekte hvitfargen for et senter for datalagring. Mens han er inne i senteret, skjer en solerupsjon. Parallelt til Pauls reise til Stavanger, utvikles en handlingstråd nummer to. Denne utspiller seg i en arkaisk parallellverden, hvor den unge jenta Ildr kommer i skade for å såre en mann mens hun er på jakt. Hun tar «den fremmede», som Paul kalles i romanen, med seg hjem og pleier ham. Etter hvert begir de to seg ut på en farefull reise, først gjennom dype skoger, så gjennom et kaldt ut ugjestmildt steinlandskap, på flukt fra en ond hertug.

Solerupsjonen kaster Paul inn i en annen verden med trekk fra fantasy-litteratur, fra dataspill og eventyr. Denne sekundærvirkeligheten er på mange måter motsatt av vår, for eksempel går sola opp i vest og ned i øst. Den er farlig (en ond hertug terroriserer menneskene som bor der) og ugjestmild (den består av en iskald steinørken som ender i et ishav). Air kan leses som sivilisasjonskritikk, som fantasy-litteratur eller/og som en blanding av en rekke velkjente Kracht-motiver og henvisninger til tidligere og samtidig litteratur og kunst. Slik føyer Air seg inn i rekken av Krachts poplitterære romaner.